Tørsten som aldri slukkes

Da jeg som ungdomsskoleelev skulle velge videregående utdannelse, slet jeg veldig. Skulle jeg gå elektro? Bilmekaniker? Musikk, Dans og Drama, Tegning, Form og Farge, Helse og Sosial? Landbruksskolen kanskje? Jeg hadde virkelig ingen idé om hvor jeg skulle begynne.

Valgets kvaler

Jeg var så usikker og så overveldet over all informasjonen vi fikk om utdannelser, at det gikk helt rundt for meg. Jeg ga helt opp og orket ikke gå til bunns i noe av det. Det å ikke ha noen klar mening om hva jeg ville, var helt forferdelig!

Jeg søkte meg inn på landbruk, kom inn, ombestemte meg og søkte Helse og Sosial istedet og kom inn, bare for å ombestemme meg igjen. Innen sommerferien var over, hadde jeg endt opp med å søke meg inn på allmennfag, bare fordi jeg var så usikker og fordi det var der alle vennene mine var. Kanskje ett pysete valg, men hva skulle jeg gjøre? Jeg var jo så usikker!

Mens jeg gikk allmennfag, ble jeg kontaktet på gangen av en lærer fra Tegning, Form og Farge-linja. Hun var oppgitt og engasjerende frustrert over at jeg ikke gikk på hennes linje isteden for allmenn. Hun hadde nemlig sett en tegning jeg hadde tegnet til særoppgaven min om indianere, og ønsket inderlig at jeg skulle fortsette med det talentet jeg hadde. Selv var jeg bare forvirra. Hva kan man vel BLI av å gå den linja? Jeg hadde ingen anelse, og gikk ut ifra at var for sent å bytte.

Disse tre årene kunne jeg stå og titte lengelsfullt inn i klasserommene der gutta ble lært opp innen elektro- eller bilmekanikerfaget. Jeg stirret også lengelsfullt etter stedet der tømrerne ble lært opp.

En litt annerledes lengsel

Det var ikke guttene jeg interesserte meg for. Jeg misunte dem alt det de lærte. Der de andre jentene kanskje hadde sett seg ut en kjekkas på bilmekanikerlinjen, klarte jeg ikke tenke på annet enn hva det var gutta lærte mens de var der.

Jeg ville lære alt. Jeg ville praktisere alt. Sånn sett var det helt forferdelig å gå allmennfag, hvor praktisk arbeid var fullstendig fraværende.

Såklart det var mye å lære på allmenn også, men det er gjerne slik at man lengter etter det man ikke har, er det ikke? Mens jeg var midt oppi det, følte jeg veldig lite interesse for statsvitenskap, geografi, historie osv. Nå i ettertid skulle jeg derimot ønske at jeg hadde sugd til meg all den lærdommen jeg hadde tilgang på, og engasjert meg mens jeg kunne. Det hjelper lite at jeg føler på kunnskapstørsten nå, i en alder av 34. Iallefall når det kommer til bedre karakterer. 😛

Fullstendig uvitende

Som tenåring forstod jeg ikke at problemet mitt i bunn og grunn handlet om det å være kunnskapstørst. Jeg opplevde forvirrelsen og uvitenheten om hva jeg ønsket å bli som ett stort nederlag. Og jeg følte at det var kun da jeg hadde sjansen til å ta ett valg.

Jeg kunne heller ikke fatte og forstå hvorfor vi skulle lære så mye rart. Hva skulle vel jeg med statsvitenskap og matematiske ligninger? Når skulle jeg få bruk for det??

Nå forstår jeg at det store omfanget av temaer og fag på skolene, i tillegg til karaktersetting, er til for at vi og lærerne skal kunne oppdage hva vi er sterkest på, og slik kunne peile ut en videre utdannelse innen det vi interesserer oss for.

Jeg føler fortsatt at jeg var på helt feil linje sånn sett. Helt fra ungdomsskolen av, var det helt klart hvor jeg stilte sterkest! Det har alltid vært praktiserende og kreative fag, slik som sløyd, tekstil, formgivning og tegning. Hadde jeg turt å blottstille meg, hadde det også blitt oppdaget at jeg er musikalsk. Men alt dette her var det ingen som tok tak i, inludert meg selv, på den tiden.

Kunnskapstørsten slukkes aldri

I voksen alder har dette fortsatt å forvirre og frustrere meg. Men jeg har endelig kommet til den forståelsen at jeg rett og slett bare er kunnskapstørst! Noe så veldig! Jeg vil lære alt om alt, jeg vil forstå hvordan alt fungerer, -akkurat HVORDAN. Det er derfor jeg så lengselsfullt kunne stå å dagdrømme om å utdanne meg innen elektro, eller bli bilmekaniker. Jeg er oppriktig interessert i hva det er som foregår under panseret på en bil, og hvordan dupeditter faktisk fungerer.

askMen likevel har jeg ikke gjort noe mer med det. Jeg kunne ha demontert elektriske ting for å studere innmaten, men jeg har latt være fordi «fornuften» har seiret. Og jeg kunne ha kastet meg over gutta når de mekker bil, men jeg har latt være fordi jeg med tiden har innsett at jeg kanskje egentlig ikke er interessert i bil. Og da er også faren stor for at jeg kommer til å glemme alt det de forteller meg likevel. Men jeg har likevel hjulpet mannen min når han har skrudd bil, og da vekkes gnisten av nysgjerrighet på ny.

Nå, etter at jeg bikket over i 30-åra, har jeg endelig klart å finne «min greie». Og jeg har innsett at jeg kanskje har vært litt på tur mot «min greie» en stund.

Den tekniske eksperten

I klassen på Bilder Nordic School of Photography, var det jeg som ble spurt hver gang det kom til noe teknisk, enten det var snakk om innstillinger i kamera, eller forskjellige funksjoner i bilderedigeringsprogrammene. Når det kom til billedbudskap og det å få ut følelser i bildene, stilte jeg ikke spesielt sterkt. På eksamen var det også det tekniske jeg scoret skikkelig på.

Slik er jeg med musikk også. Jeg har aldri fått med meg hva det er sangeren synger om, trass i at jeg ofte har kunnet teksten. Det har ikke sunket inn. Jeg har ikke hatt interessen for de følelsene og nyansene som ligger i en bra formidlingsevne av sangeren. Derimot har jeg alltid fått med meg hvordan bassgitaren har vandret gjennom sangen, hva slags bruk av slagverk som har vært involvert, og hvordan gitarsoloen utarter seg. På konsert er det sjelden jeg ser på sangeren, -jeg er for opptatt av å følge med på musikerne og instrumenetene deres.

Gjett hvem det er som blir ringt eller bedt om hjelp hver gang noen har problemer med dataen eller mobilen sin? Jepp, igjen, det er meg. Og jeg har alltid likt å hjelpe! Problemløsing på tekniske ting har alltid vært en styrke, og jeg har aldri gitt meg før problemet er løst.

Bruk kunnskapstørsten til noe nyttig

I voksen alder har jeg opplevd mye som har påvirket kropp og sinn. Og med tiden har jeg innsett hvor sterkt de henger sammen, kroppen og sinnet. Dette syns jeg er utrolig interessant! Hva er det som skjer i kroppen rent fysisk, når vi tenker enkelte tanker? Hva slags prosesser fyker gjennom skrotten når vi er redde f eks? Dette er noe jeg har blitt mer og mer interessert i og opptatt av de siste årene, og nå er jeg iferd med å få utløp på det på en litt mere konkret måte.

Denne uken ble jeg distributør av Synergys produkter. Dette er ett resultat av at kunnskapstørsten må få utløp for sitt. Jeg gleder meg enormt til å skrive artikler om hvordan disse produktene kan hjelpe deg og meg med det vi sliter med, samt å blogge om kosthold. Jeg begynner å innse at det kanskje er nettopp slikt jeg ønsker å skrive om, nemlig kropp og sinn, mat og helse. Også jeg som i så mange år har lett etter ett tema for bloggen min!

Samtidig så ser jeg at det er mange andre arenaer jeg kan bruke kunnskapstørsten min. Og jeg innser at for å få utløp for det alt sammen, er jeg nå nødt til å ta ett realt grep om livet mitt og få innført litt rutiner og struktur i hverdagen. Bare dét er ett tema for seg selv. 😉

 

Hva tørster DU etter?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *