Prosjekt «hjernesterk» gikk i vasken, -for denne gang

Med kunnskap om hvordan HPA-aksen fungerer i kroppen vår, har jeg forstått hvordan det hele henger sammen. Alle diagnosene, alle bokstavene jeg har, har oppstått som følge av både følelsesmessig og fysisk stress over mange år. Faktisk har jeg gått i en slags fight or flight modus helt siden tenårene, i tillegg til å vært kronisk ”flink jente” med en fullstendig manglende evne til å sette grenser for både meg selv og andre. Det setter sine spor.

Alle bokstavene

Jeg fikk diagnosen ADD (omtales nå som ADHD) i voksen alder, og noen år senere fikk denne diagnosen selskap av bokstavene PTSD.

Begge disse diagnosene passer godt inn i den forklaringsmodellen jeg skrev om i mitt forrige innlegg. Med en amygdala som har fått stadig større kontroll over hjernen, er det logisk at den rasjonelle tankegangen har vært nedsatt og at jeg har gått og vært mye engstelig, impulsiv, i følelsesmessig ubalanse, og helt i hjernetåka. Jeg har ganske enkelt ikke klart å håndtere de vonde opplevelsene i livet særlig godt, og dermed har det skjedd masse rart, rent fysisk, og dermed også psykisk i hjernen min. 

Så kan vi legge til diagnosene Fibromyalgi og ME. Det å være så mye sengeliggende og passiv gjør ikke akkurat underverker for hjernen det heller. I flere år har jeg hatt minimalt med fysisk aktivitet, og både kroppen og hjernen bærer preg av det. Hippocampus og frontallappen må ha krympet mye all denne passive tiden.

Det er kanskje ikke så merkelig at de med FM og ME sliter med hukommelsen sin, hjernetåke og dårlig konsentrasjon? Det at denne pasientgruppen i tillegg sliter med å finne ord, er nok et typisk trekk på at hippcampus har krympet.

 

Reality kicks in

Noe av det aller mest spennende ved å være et menneske, er det å kunne prøve ut ting på seg selv. Jeg ser på meg selv som et slags evigvarende prosjekt, der jeg konstant øker egen kunnskap og dermed prøver ut hva det er som fungerer eller ikke fungerer i livet mitt. Kanskje har du også det sånn? Jeg tror at de fleste mennesker går gjennom perioder i livet der det å prøve ut nye ting på seg selv blir en viktig del av egen utvikling. Tross alt: vi er under forandring hele livet.

En av de tingene jeg har testet ut den siste tiden, er det å gå og jogge. Jeg sliter nemlig med at hjernen ikke henger helt med, slik det er typisk for en person med ME og/eller Fibromyalgi å ha det. På hjemmebane kan jeg leve greit med det, selv om det kanskje irriterer mannen min litt tider, men på jobb syns jeg det er ganske slitsomt at hjernen streiker. For en perfeksjonist som normalt ser skrivefeil bare ved å sveipe over en tekst, er det ganske ydmykende å ikke legge merke til dem uansett hvor mye man leser konsentrert gjennom teksten, -og dermed få de utpekt av en annen person på kontoret (hva skulle jeg gjort uten den hjelpen..?). Bare det å få med seg hva folk sier kan være utfordring nok i seg selv, for hjernen prosesserer så unormalt sakte! Det resulterer i at jeg føler meg forferdelig dum. Og dét er ingen god følelse.

For meg har det derfor blitt ekstremt viktig å bli hjernesterk.

Jeg slukte boken Hjernesterk på bare noen dager, sugde informasjonen og kunnskapen til meg, og blogget om det. Jeg tror så intenst på det budskapet forfatteren her formidler, at det gjennomsyrer hele kroppen min. Så jeg ga det et forsøk. Jeg begynte å gå turer, lange og herlige turer sammen med en venninne, og jeg kjente på gleden over at kroppen også ønsket å jogge. Så jeg jogget, og jeg begynte etter hvert å øke både hyppigheten og varigheten på de små øktene.

Problemet, -for det var et helt klart problem oppi det hele, var at jeg kombinerte dette med et økende inntak av kaffe. Og et normalt kaffeinntak er ikke særlig lurt i mitt tilfelle.

Den første uken fikk jeg mer energi av kaffen, slik folk normalt sett gjør, og jeg fikk dermed energi til å gå lange turer og å jogge. Men den andre uken begynte kroppen å reagere annerledes på kaffen igjen. Jeg fikk svie i hjernen/hodet straks jeg hadde drukket en kopp, og måtte kompensere med halvannen liter vann for å unngå følelsen av å bli dehydrert. Og noen dager senere ble jeg ytterligere dårlig av å ha drukket kaffe. Det var akkurat som om at kaffen sugde all energi ut av meg, -først ved å gi energi som resulterte i at jeg brukte mer krefter, og deretter ved å bare totalt slite ut binyrene mine slik at jeg helt tydelig kjente en nedgang i den lille energien og kreftene jeg hadde, umiddelbart etter å ha drukket en kopp.

Prosjektet mitt ”gå og jogge for å bli hjernesterk” endte ikke med en skarpere hjerne. Det endte med at jeg møtte veggen igjen. Det endte med at jeg ble sengeliggende på ny med en totalt utmattet kropp, og at jeg måtte hvile meg opp for å kunne klare å i det hele tatt komme meg på jobb de tre dagene jeg skal være der. Høstferien ble en liten redning, der jeg faktisk kunne roe ned uten av det syntes så veldig utad. Jeg slet med en sykt tung kropp, manglende overskudd, og jeg hadde flere mareritt om at ME´n var tilbake og at jeg plutselig bare kollapset på offentlige steder.

Før jeg begynte med kaffe og gå/joggeturer, hadde jeg klart å øke arbeidstiden min til 5,5-6,5 timer tre dager i uka, og jeg kjente ikke lenger det overveldende behovet for å hvile etter jobb. Men etter at jeg ”traff veggen” igjen, har jeg ikke orket å være på jobb mer enn 2-3,5 timer i snitt, og jeg har sovet mange timer etter jobb, -i tillegg til å sove meg gjennom formiddagene på fridagene mine, og store deler av helgene.

Der er jeg ennå. Og det føles som en ekstrem nedtur.

Who’ s to blame?

Jeg sitter igjen med følgende spørsmål: Hva er det som skal til for at jeg skal klare å komme meg videre rent helsemessig?

Dersom jeg hadde gitt beng i å drikke kaffe, -og dermed gått turer med den lille energien jeg i utgangspunktet hadde, -ville det gått bedre da? Kanskje jeg hadde gått kortere turer og ikke jogget i det hele tatt. Kanskje jeg dermed ikke hadde truffet «veggen» på ny, og knapt merket noen nedgang i antall arbeidstimer?

Dersom vi ikke heller i oss energidrikker, er det mye enklere å kjenne etter på kroppen hvor mye overskudd vi faktisk har å rutte med.

Hvor mange ganger har jeg vel ikke sittet i sofaen og tenkt ”i dag orker jeg rett og slett ingenting”, bare for å ha tatt meg en kaffe eller en annen energidrikk og etterpå kjenne på at jeg plutselig er i stand til å kapre verden? Det hender jeg til og med tenker ”jeg skal ta meg en energidrikk bare for å bli i bedre humør, men jeg skal IKKE gjøre noe mer enn det jeg orker akkurat nå likevel, for jeg vet jo at kroppen min egentlig ikke orker det”, bare for å likevel fyke rundt i huset etterpå, rusa på koffeininntaket, med en totalt manglende evne til å bremse meg selv.

So, who’s to blame? Kaffe/energidrikker, eller meg selv? Og hva skal vi med ME gjøre for å klare å bli hjernesterke, når det å bevege oss fysisk kan gjøre at vi ender opp med enda mer passivitet og energimangel?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *