På tide å praktisere det en har lært!

Tilbake i sadlen?

Den siste tiden har jeg kjent på følelsen av å ønske å være tilbake i jobb. Når dette ønsket dukker opp, betyr det som regel at jeg er inne i en god periode med bittelitt overskudd. Det er da jeg virkelig savner å ha noe å gjøre, savner å ha kolleger, savner å bli satt i arbeid og utrette noe, ha noe å gå til, ett mål og en mening med dagen. Det er trossalt en sånn person jeg er, -en jente som liker å bidra til samfunnet og fungere som en ressurs.

Når jeg havner i en slik periode, blir jeg full av iver og virkelyst, og får lyst til å se meg om etter jobb. Hva slags muligheter har jeg? Hva finnes der ute? Er det noe spennende der ute som passer for en som meg? Hva som helst? Bare jeg kommer meg ut og kan begynne å jobbe og tjene penger og føle at jeg fungerer og bidrar igjen?

De fleste ekspertene jeg har vært til hittil, sier til meg at når jeg får en slik liten opptur i energi, er det viktig at jeg ikke brenner kruttet i begge ender og tar meg selv helt ut igjen. Det er da jeg skal slappe av og la kroppen bruke energien til å hele seg selv.

Men det er ikke det jeg vanligvis har gjort. Så fort jeg kjenner ett lite gnist at energi, er det om å gjøre å leve den ut så godt som jeg kan, mens jeg kan. Da blir jeg ofte løpende rundt fra det ene til det andre, uten helt å klare og bestemme meg for hva jeg skal gjøre først, bare for å ende opp med å ikke ha gjort noe som helst av nytte. Eller jeg klarer å ta det fullstendig ut med det jeg velger å gjøre, blir sittende i timevis med skylapper for øynene og lar meg drukne i kreativitetens herlige verden, eller jobber fysisk til musklene verker og nærmest skriker om nåde.

Etterpå er jeg helt skutt. Bokstavelig talt. Jeg ligger som død i senga i mange dager etterpå og føler at det ikke er noen mening med noe som helst. Det er en heslig følelse, og jeg hater den så intenst. Ute skinner kanskje sola, og der ligger jeg, for sliten til å skulle gidde å smile engang. Du blir deprimert av en sånn tilværelse. Og jeg kan love deg at du også blir møkk lei.

Men nå har jeg tydeligvis klart å snu trenden for meg selv.

Denne gangen kjente jeg igjen at Iveren med kronisk korttidshukommelse dro i meg: ”Kom igjen, la oss sjekke ledige stillinger! Du er jo frisk nå, og da kan du jobbe!!”.

Jeg ga bittelitt etter, bare bittelitt, og ringte til hun som jeg trodde var min nye veileder i Deltagruppen for å høre hva som nå skulle skje fremover. Jeg var da klar til å komme i gang igjen!! Men jeg hadde visst ikke fått noen ny veileder, -jeg var ikke engang blitt tatt inn i tiltaket. Ennå. Så jeg forblir stående på vent i Ingenstedsland og se på at vinden blåser buskeballer bortover slettene mens dag blir natt og natt blir dag igjen. For meg føles det som om at tiden renner ut, og det gjør meg temmelig frustrert.

Hold your horses!

Men det var da jeg raskt innså at det kanskje var på tide å lytte til alle rådene jeg har fått hittil. Jeg senket skuldrene, og tenkte lettet at jammen er det godt jeg ikke skal noe spesielt i tiden fremover. Kanskje jeg faktisk bare kan ta det helt med ro, akkurat som jeg har blitt anbefalt at jeg skal gjøre det, og bruke denne gode perioden til å skape nye mønstre i hverdagen min.

Det er ikke lett, for jeg nærmest bobler over av virkelyst. Jeg vil virkelig ut i jobb, med en gang, nåååååå!! Men på samme måten som en baby ikke er klar til å løpe før hun har lært å krabbe og gå, er jeg heller ikke klar til å bli kastet ut i arbeid før jeg har lært meg å opprettholde en balanse i hverdagen, kropp og sinn.

Så jeg prøver ut litt forskjellig av det jeg har lært de siste årene nå, samtidig som jeg fortsetter å lese bøker som kan hjelpe meg videre i min utvikling. Her er noen av det jeg ønsker å dele med dere i dag:

Slik gjenvinner du balansen og oppnår kontroll

Det er viktig å unngå skippertak, for kroppen har ikke godt at slike sjokkopplevelser. Vi har lett for å tenke: ”Jeg må forte meg å gjøre så mye som mulig mens jeg endelig har energi, for i morgen orker jeg det kanskje ikke.”, men realiteten er at vi ikke orker noe dagen etterpå nettopp fordi vi tok dette skippertaket og brant kruttet i begge ender.

Gjør derfor bare litt av gangen. Og mens du gjør det du har bestemt deg for å gjøre, -gjør det rolig og uten å multitaske. Hjernen klarer ikke tenke på mer enn én ting av gangen. Vi tror at vi makter det, men realiteten er ikke slik. Lager jeg f eks middag samtidig som jeg setter på en ny klesvask, ender det bare opp med at jeg stresser fra det ene til det andre, og at middagen blir svidd.

Lær deg mindfullness. Vær tilstede i nuet. Rør i gryta og se på at sausen bobler, lukt på maten, smak på maten og fokuser fullstendig på den ene oppgaven med å f eks lage maten. Ikke forsøk å gjøre lekser med barna samtidig, og ikke fly rundt med mobilen i handa for å sjekke Facebookoppdateringer samtidig som du henger klær til tørk. Som sagt; maten blir svidd og den stressede stemningen i huset resulterer bare i ublide barn og en stressa og sint mor. Vær tilstede i nuet også når du går en tur, er på besøk eller har besøk, mens du sitter ute på verandaen en sommerdag, eller ligger på stranda. Til og med dersom du sitter midt iblant en masse støyende mennesker og vannmasser på badeland. Det å iaktta det som skjer rundt deg, og være i nuet, gjør at du oppdager ting du ellers ikke ville oppdaget dersom du satt med nesa ned i en smarttelefon. Kanskje våkner også noe kreativt i deg.

Det er viktig å gi deg selv cred for det du har fått til. Jeg bruker appen Mindfit og skriver ned hyggelige opplevelser, ros jeg har fått, ting jeg har fått til og ting som gjør meg glad, gjerne hver dag. Dette styrker selvfølelsen og gir meg en go’følelse som er gull verd. Du kan bruke en helt vanlig notatbok også. Se på det som din egen, herlige lille gla’bombe av en BRA-bok, der du hemningsløst skryter av deg selv. Og du? Husk å snakke pent om deg selv, for det du sier, og det du hører om deg selv, har du også lett for å tro på. La det derfor bli gode ord som kommer ut av din munn. Gå til speilet og smil til deg selv, si at du er en fin jente, og minn deg selv på alt det du har fått til.

Dersom du ikke orker like mye som alle andre; hva så? Aksepter at din tilstand er slik den er her og nå, og gjør det beste ut av din situasjon. Selv har jeg kastet bort alt for mye energi på å føle at jeg må klare like mye som alle andre. Men vet du hva? Jeg er ikke som alle andre! Og det er ikke du heller. Du er DU, og du er unik. Jeg er ferdig med å skamme meg over min situasjon. Det er en grunn til at jeg har havnet der jeg er, og dersom andre ikke forstår dette, er det ikke mitt problem. Det å akseptere realiteten, er første skritt mot å få det bedre med seg selv.

valgMen deretter er det viktig å bevege seg fremover. Ikke la fortiden påvirke nåtiden i negativ retning. Alle har vi ett VALG, og det er du selv som må velge å leve videre, velge at du skal ha det bra, og ta de valgene som gjør at du fortsetter å utvikle deg. For det er slik vi mennesker er. Vi er skapt for å utvikle oss videre, og vi er i konstant endring hele livet. All kunnskap og erfaring du tilegner deg, vil også bidra til en endring. Så lenge denne endringen er positiv og får deg til å føle deg bedre, omfavn den! Ikke la andre mennesker stoppe deg i din utvikling, og ikke stopp deg selv heller, bare fordi du føler at det går i en annen retning enn hva du først hadde sett for seg. Følg flyten og se hva som skjer. Tenk hvis noe helt fantastisk skjer!

Føl på den friheten du har og ikke bry deg om hva andre folk mener eller forventer av deg. Selv har jeg brydd meg så mye om hva andre kanskje trodde og syntes om meg, at jeg rett og slett kunne bli lammet i beina av frykt. Det å bekymre seg for hva andre tenker og syns om deg, stjeler utrolig mye energi og gir ingen som helst positiv effekt til tilværelsen din. Prøv å snu det hele rundt; tenker du særlig mye på andre mennesker og bryr deg om hva de driver med? Det gjør ikke jeg. Jeg har i grunn nok med å tenke på meg selv. Kanskje det da kan hende at andre heller ikke har tid til å bry seg særlig mye om meg og mitt? Andre tenker ikke så mye på deg som det du tror. Og hva har det egentlig å si hva de eventuelt mener. Det er uansett DU som skal ta beslutningene i livet DITT.

Forsøk å unngå å innta offerrollen. Ja, det finnes mye fæle mennesker der ute, men i stedet for å la de gå inn på deg, kan du velge å se på alle mennesker som en ressurs til selvutvikling. Kanskje er det personer i livet ditt som går inn for å gjøre livet ditt surt, f eks en elev på skolen som mobber, eller en kollega på jobben som forsøker å henge deg ut. I stedet for å la den personen irritere deg, kan du tenke at han eller hun er der av en grunn, kanskje for å utfordre deg slik at du kan utvikle deg i en eller annen retning. Irriterende mennesker vil du komme til å treffe på resten av livet ditt, så finn nå ut hva slags virkemidler du selv kan utvikle for å håndtere slike mennesker der og da, og deretter i fremtiden. Hvem vet, kanskje resultatet blir at du og den irriterende personen plutselig kommer overens?

Og for all del, slutt å bekymre deg! Jeg har lenge forstått at noe har holdt meg grundig tilbake her i livet, men det er først det siste halvåret at jeg har innsett hvor mye nettopp frykt og bekymringer hindrer en i å komme videre. Bekymringer kan gjøre deg syk. Rett og slett utmattet, søvnløs, og syk.

Jeg snublet over en utrolig god tenkemåte for en liten stund siden:

Har du ett problem i livet? Nei? Så hvorfor bekymre seg?
Har du ett problem i livet? Ja? Kan du gjøre noe med det? Nei? Så hvorfor bekymre seg?
Har du ett problem i livet? Ja? Kan du gjøre noe med det? Ja? Så hvorfor bekymre seg?

Essensen er at det stort sett ikke er noen grunn til å bekymre seg uansett. Selv kan jeg bekymre meg for alt fra om jeg er i form i morgen eller ikke, til at det kanskje kan skje ett terrorangrep på skolen der barna mine går. Da hjelper det å tenke over om det er noe jeg kan gjøre med det problemet jeg føler kan oppstå. Kan jeg f eks gjøre noe for å forhindre ett terrorangrep? Nei, det har jeg overhodet ingen mulighet til å forhindre. Så hvorfor skal jeg da kaste bort energi på å bekymre meg over det? (Kanskje ett drøyt eksempel, men det illustrerer i alle fall hvordan jeg av og til kan bli overveldet av katastrofetanker, og at jeg nå endelig har ett virkemiddel som lar tanken passere videre uten å ødelegge meg fullstendig.)

Det hjelper også å leve i ”dagtette rom”, der du stenger både fortiden og fremtiden ute, og kun fokuserer på å leve her og nå, I DAG. Lev livet I DAG, litt og litt om gangen, ”ett sandkorn av gangen”. Det kan også hjelpe mye å holde deg opptatt med noe, for som sagt tidligere; hjernen klarer ikke å tenke på mer enn én ting av gangen. Dersom du holder på med noe som gjør at du må tenke og fokusere på selve oppgaven, har du heller ikke tid og mulighet til å tenke på alt det som bekymrer deg. Alt dette er tips jeg har tatt med meg fra boken ”Lev livet uten bekymringer” av Dale Carnegie, en kjempebra bok som jeg virkelig vil anbefale alle som bekymrer seg mye.

For all del, unngå stress. Det å unngå skippertak og multitasking, og å leve i nuet er en stor del av det å unngå stress. Men for meg har det også betydd at jeg har måttet jobbe hardt med å opparbeide ett tidsperspektiv. Jeg har alltid trodd at jeg skulle rekke ALT i siste liten, og det har resultert i at jeg har løpt rundt og tenkt ”jeg skal bare…” ditt og datt før jeg reiste ett sted. Jeg travet, løp, trådde hardt på gassen for å rekke frem, og likevel endte det alltid opp med at jeg kom for sent dit jeg skulle. Dermed ballet det på seg med unnskyldninger og forklaringer, og underveis hadde jeg kjent stressballen knyte seg i magen min, samtidig som jeg tenkte uklart og ikke klarte å konsentrere meg.

Nå beregner jeg alltid god tid, forbereder meg til det som skal skje, tar det rolig, og ber andre ta det rolig dersom de maser på meg. Jeg har kjent stress så fysisk på kroppen at jeg gjør alt jeg kan får å unngå at det skjer igjen. På den tiden da jeg gikk på fotoskole i Oslo, stresset jeg så fælt at jeg konstant hadde vondt i magen. Jeg var kortpustet, pustet bare øverst i brystkassa, hev etter pusten, og jeg sov gjerne på magen med knyttnevene godt plantet inn i magen for å døyve smerten. Jeg hadde også episoder der jeg løp alt jeg kunne for å rekke toget i tide, og måtte stoppe for å brekke meg. Det var like før jeg spøy! Også jeg som trodde at det å ”løpe til du spyr” bare var ett uttrykk. Aldri mer om jeg vil oppleve det. Så jeg har virkelig lagt om tilværelsen, -med det resultatet at jeg alltid er tidlig ute og punktlig til det jeg skal. Og det er herlig. Det er akkurat som om at livet flyter litt bedre nå, og jeg er kjempestolt over å ha klart å gjøre en slik endring.

Og som ett siste punkt vil jeg nevne Skannerkurset til Inger Lise Kontochristos. Jeg er av den typen som alltid har mange prosjekter på gang, ønsker å gjøre så mye, ønsker å lære så mye, utrette så mye, skape så mye, og stadig utvikle meg videre, -men likevel ikke helt får til å gjennomføre alt jeg har satt igang. Kurset til Kontochristos har gjort at jeg nå forstår hva slags personlighet jeg er (jeg er en ”skanner”), og jeg har fått noen teknikker for å sortere litt i tankene og ønskene mine. Nå gjenstår det å få til å praktisere det jeg har lært. Kanskje jeg da kan klare å gjennomføre en av mine mange drømmer; nemlig å fungere som fotograferende frilansjournalist med artikler på trykk i diverse magasiner. Blir jeg enda flinkere, kan jeg kanskje få til å gjennomføre flere av mine drømmer og mål, kanskje til og med samtidig.

Kanskje alle de levereglene jeg nå har ramset opp for dere, er det nettopp det krydderet som skal til for å lage denne herlige LIVretten som jeg nå er i gang med å skape. =) Hva tror dere? Det skader iallefall ikke å prøve?! =) Aldri gi opp!

never give up

Facebook Comments

herlige kommentarer =)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *