Motivasjonens bølger

Vær så snill å si at jeg er flink. Jeg trenger å høre det. Hver dag. Det eneste jeg prøver å få til, er å være flink. Jeg har alltid vært flink og pliktoppfyllende. Flink pike.

Men ikke si bare det. Ikke si bare «du er flink.» Du må begrunne det. Hvordan var jeg flink? Hva var det som gjorde at jeg var flink? Og ikke glem å si det ofte, for jeg trenger å høre det ofte. Ordene dine går raskt ut på dato, og jeg må hele tiden få en ny dose. Jeg trenger å høre at jeg er flink. Jeg legger så mye energi i å prøve å være flink.

Trass i at jeg føler at jeg har vært flink jente av og til, blir det ofte likevel ikke oppdaget eller sett. Jeg vet det er fordi det meste av det blir sett på som en selvfølge blant de fleste. Det er en selvfølge at man skal lage middag hver dag, gå på jobb hver dag, holde huset rent og ryddig, følge opp ungene med lekser og kjærlighet, i tillegg til deres fritidsaktiviteter. Det er da «ingen sak» får jeg høre. «Alle har jo de samme elementene i hverdagen sin. Hvorfor er det så vanskelig for deg?»

Jeg vet at jeg har for høye forventninger til meg selv, men det har da «alle andre» også. For de forventer nemlig at jeg skal få til nettopp det som «alle de andre» klarer å få til. Dette forventer de av meg, enda jeg har kaos i hodet mitt. Jeg gjør så godt jeg kan, og jeg legger mye energi i det, hver dag. Jeg «tar meg sammen» hver dag. Jeg prøver virkelig å kontrollere meg selv. Og hver dag har jeg den indre dialogen skravlende på skuldrene mine, der de sitter og kverulerer om hva og hvordan…»burde, burde, burde.. eller byrde?».

Se, jeg har klart å lage middag hver dag i en uke. En hel uke. Det var i uke 7. Jeg  klarte det ikke i uke 8, men det er fordi jeg hadde fokus på andre ting da. Jeg klarer ikke ha fokus på så mye om gangen. Denne uken har jeg fokus på to ting; få til å lage middag hver dag, og å holde kjøkkenet ryddig og rent hver kveld før jeg legger meg. Jeg hadde ett ønske om å klare å fokuksere på å gjøre annet husarbeid også, og å redigere filmen jeg har som oppdrag, men det ble for stor utfordring. Hvordan forklarer man det? «Det ble for mye for meg.» Jeg syns jeg hører spørsmålet komme, allerede uten at jeg har snakket med noen om det. «Hvordan kan det bli for mye for deg? Du går jo hjemme hele dagen og har da masse tid!».

Joda, masse tid, det har jeg. Men jeg har også masse kaos oppi hodet. Konstant og hele tiden.

Jeg er verdensmester, men jeg er ett null.
Jeg er ubrukelig, men jeg kan gå for gull. 
Jeg kan masse, jeg kan alt,
men likevel går det ofte galt.

Jeg dytter til en gigantisk ball og den ruller igang, 
men jeg klarer ikke holde følge med den,
-jeg mister kontrollen gang på gang.
Løpende, strevende, jeg prøver å holde følge,
men jeg surfer ikke lenger på motivasjonens bølge.

Likevel dytter jeg stadig til nye baller, 
like håpefull og full av glemsel fra tidligere skrammer.
Nederst i bakken ligger de alle,
sammen med alt annet de har fått til å falle.
Der ligger alt kaoset og rester etter mine mål. 
De minner meg om alt jeg burde gjort, alt av gode formål.

De hoper seg opp og jeg kjenner presset,
gigantiske baller tynger meg, jeg blir stresset.
Jeg prøver å snu ryggen til og glemme det hele,
men forventningene til alle og meg selv får meg til å fortsette å streve.

-Monica H A Snopestad

Jeg prøver å holde kontroll på alle ballene jeg har dyttet igang. Fra å ha ligget rett ut i over ett år, fikk jeg ett nytt giv etter å ha vært på Jeløy Kurbad. Jeg skulle ut i hverdagen og bli verdensmester igjen. Men realiteten tok form som en gigantisk ball av rent jern, og jeg slet virkelig hardt med å få dyttet den igang. På ballen hadde jeg håpefullt og entusiastisk skrevet masse forskjellige målsettinger med spreke farger. «Følge hverdagsplan» «Husarbeid» «Kreativitet» «Få igang frilansingen min» «Begynne å trene og bli sprek igjen» «Lage middager hver dag» «Prioritere rett» «Ikke ta skippertak» «Fordele alt utover og skape en balanse i hverdagen» «Ta opp kampen med NAV»

Jeg løper etter den store ballen hver dag. Den hopper og deiser, knuser det den kommer over, og av og til kommer den til en slakk bakke der jeg kan ta meg en pust og hvile litt. Men jeg hviler kanskje litt for lenge, og dermed må jeg streve ekstra for å ta igjen ballen som atter en gang ligger langt foran meg. Jeg skulle ønske jeg hadde krefter til å stoppe den litt, eller iallefall sinke den. Jeg skapte ballen, jeg satte den igang, -jeg burde også kunne klare å kontrollere den. Men jeg har ikke kontroll, jeg eier ikke kontroll.

Noen ganger føler jeg meg så inderlig naken og rar. Det har jeg gjort hele livet mitt i grunn. Jeg har jo aldri hengt med. Da jeg var yngre og gikk på skolen var det andre som dyttet til de store ballene og forventet at jeg skulle henge med. Jeg gjorde ikke det, og da ble jeg raskt stemplet som «uinteressert» og «blond». Fortalte noen en vits som hele klasserommet lo av, fattet jeg ikke poenget før dagen etter, -hvis jeg gjorde det. Jeg var også vimsete og klossete, og ordene og setningene kom ut i feil rekkefølge og uten sammenheng. Så jeg lærte meg fort å heller la være å si noe og bare le med, trass i at dét også var skummelt. Det er jo greit å vite hva man ler av.

Det er slik fortsatt. Jeg hater å sitte i ett møte med saksbehandler på NAV f eks. Jeg klarer ikke holde følge i samtalen, jeg trenger tid til å prossessere det de sier. Det er ikke det at jeg er tilbakestående eller noe, det er bare det at det er så fullt oppi hodet mitt at jeg nesten ikke har plass til den informasjonen de kommer med. Samtidig som personen sitter og forteller meg om deres forventninger til meg, og hvorfor jeg ikke kan få arbeidsavklaringspenger, legger jeg merke til lydene fra gangen, lukten i rommet, hva som foregår ute, blir distrahert av min egen fot som tipper i takt med en sang i hodet mitt, tingen fingrene mine fikler med, -og jeg konsentrerer meg om å konsentrere meg om det som blir sagt. «Konsentrer deg, konsentrer deg!!!!!»

Jeg vet jeg har masse å bidra med i dette samfunnet. Jeg får av og til høre at jeg er ett MULTITALENT. Jeg kan mange ting: jeg kan synge, jeg kan tegne, jeg kan filme og lage kortfilmer, jeg kan fotografere og gjøre bildebehandling, jeg kan skrive og jeg ordlegger meg bra så lenge jeg bruker penn og papir, eller tastatur. Jeg har masse ressurser å bidra med, -jeg kunne startet egen bedrift og tjent penger på dette. Og ja, det hender jeg prøver målbevisst å gjøre nettopp det, men det er bare det at da blir det også som en ny gigantisk ball jeg nådeløst og motivert skyver utenfor en altfor bratt bakke, surfende på en svær bølge av motivasjon og målsettinger for meg selv. Jeg klarer ikke holde følge med mine egne mål, og jeg faller lett av den motiverende bølgen. Jeg vet ikke hvilken retning jeg vil ta, jeg vet ikke hvordan man kontrollerer slike gigantiske jernballer, og jeg klarer ikke å følge opp mine egne forventninger til meg selv. Jeg får prestasjonsangst så fort noen forventer noe av meg, eller venter på noe av meg. Og jeg er perfeksjonist. Ingenting blir noensinne bra nok. Alt kan fikles med til det uendelige, uten at jeg blir fornøyd. Det gjør det bare vanskeligere å begynne. Vissheten om at jeg vet jeg ikke blir fornøyd.

Av og til kjenner jeg en takknemlighet for at jeg er født kreativ og høysensitiv. Jeg får med meg veldig mye som andre ikke legger merke til, og det synes både i det jeg skriver og det jeg fotograferer. Men det er virkelig slitsomt å leve med den indre uroen og alt kaoset i hodet. Jeg vet ennå ikke hvordan jeg skal mestre en helt vanlig hverdag, og bare dét er utrolig fortvilende. Jeg er jo voksen. Jeg burde vært ute i jobb og tjent penger jeg også, bidratt til fellesøkonomien, «være noe» og «gjøre noe nyttig». Men jeg sliter med å finne min plass i tilværelsen.

Dersom noen vet om en kreativ og varierende jobb der jeg både kan få være sosial og også være fullstendig i fred, jobbe selvstendig, men også innen faste rammer med en klar struktur, -så skrik ut.. Slike jobber vokser ikke på trær. Og da spesielt ikke deltidsjobber. Jeg føler meg egentlig bare ganske………sjelden. Jeg er ikke som en potet som kan brukes til alt… jeg er som ett mix-krydder som kun passer til enkelte retter. Det hadde vært så mye enklere å vært en potet. Men poteter er kjedelige. Ingen vil ha en potet uten krydder.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *