Merkelig klar i hodet – uten mat!

Som du sikkert fikk med deg i mitt forrige innlegg er jeg nå inne i en liten periode med faste. Dette er noe jeg har valgt å holde hemmelig for både venner og famile hittil fordi jeg ikke orker å måtte forklare meg. Jeg vet at de som er glad i meg alltid har vært litt bekymret for meg nettopp fordi jeg alltid har vært så «tynn». Så det vil nok gjøre disse enda mer bekymret når de nå får vite at jeg lar være å spise i hele tre dager!

Men det gjør jeg, og det er MIN avgjørelse. Det er også en veloverveid avgjørelse. Hadde jeg hatt tett oppfølging av profesjonelle kan det godt hende at jeg hadde turt å faste lengre enn tre dager, men jeg tenker at det kanskje er lurt å starte ut forsiktig. Dette er trossalt helt nytt for meg.

Avgjørelsen tok form

Jeg begynte å leke med tanken allerede forrige uke. Men jeg var redd for å gjøre dette uten å først få det bekreftet av en person med mere kunnskap. Heldigvis hadde min behandler god erfaring med faste selv, og kunne fortelle meg om hvordan hennes mann hadde vært til faste i 21 dager med fantastiske resultater. Hun forsikret meg også om at jeg ikke ville ha vondt av en tredagers faste.

Med gjester denne helgen, falt det ikke akkurat naturlig å skulle begynne å faste. Jeg må innrømme at jeg heller ikke hadde noe lyst. Jeg er altfor glad i mat. Men samtidig har jeg blitt ganske matlei i det siste, og som følge av min litt motløse og selvdestruktive periode, er kokkeleringsfantasien i bunn og grunn helt på trynet.

Søndag ettermiddag stakk unga og jeg innom Go’biten i Mysen sammen med en venninne. Siden jeg ikke skal ha gluten, bestilte jeg meg biffsnadder med tilbehør, og ba pliktskyldig om at de skulle droppe bearnaisesausen (det inneholder jo egg… også det som er så digg da..). Jeg slukte maten, mens de andre kosa seg med pizza.

Da jeg kom hjem kjente jeg meg helt tom for energi, og bare stupte i seng. Jeg sov i to timer før jeg endelig følte jeg kunne klare å holde meg våken, -og der og da innså jeg sammenhengen mellom tung mat og det enorme energiforbruket tarmen må ty til for å få til å utføre jobben sin. Da jeg ikke «fikk ut noe» etter flere dobesøk, begynte avgjørelsen å forme seg til noe håndfast. Jeg bestemte meg.

Mandag morgen skulle jeg starte på min aller første faste.

Det har jeg aldri gjort før, så dét får jeg nok til!

Det siste jeg spiste søndag kveld, ca 21:00, var en porsjon havregrøt med kanel, sukker og ett digert, smeltende smørøye. Faktisk ble smørøyet fort til ett hav, og selve grøten ble en øy. 🙂 Det var DIGG.

Jeg fortalte der og da til mannen min at jeg hadde tenkt å starte en liten faste, og han reagerte helt rolig. Reaksjonen var nok såpass rolig fordi han hadde lest litt i Helsemagasinet om faste (som jeg nevner i forrige innlegg), og dermed fått litt mer kunnskap om det. Forrige gang jeg nevnte det, var han nemlig ganske oppgitt og vantro, nesten som om han trodde det hadde tilta fullstendig for meg. Han syntes det var helt greit at jeg fastet, så lenge det likevel var middag på bordet til han og barna. Den rampen!

Mandag morgen kom, og jeg lot for første gang EVER være med å spise frokost. Det føltes helt fullstendig unaturlig ut, for jeg har alltid ansett frokosten for å være det viktigste måltidet på døgnet (og jeg tenker fortsatt slik). Det var også merkelig å sitte der og ikke spise, uten å forklare hvorfor til barna. Men jeg følte at de ikke behøvde å vite noe, for kanskje de også ville komme til å bekymre seg for meg dersom de visste at jeg ikke skulle spise noe? Jeg maser trossalt på de om kosthold hele tiden, så jeg tenkte dette ville bli en hard nøtt å knekke for dem.

Jeg har lest at de som faster kun drikker vann, eller vann med sitron. Siden jeg er bittelitt pingle, følte jeg at det var litt tryggere å tilføre kroppen noe nyttig, så jeg valgte å lage meg en drikke med Proargi9 til frokost. Proargi9 er Synergys fremste helsefremmende produkt, med ett stort innhold av vitaminer og aminosyrer. Det kan hende at det er «feil» å tilføre kroppen slikt under faste, men jeg ser på denne drikken som en liten livbøye mens jeg først er ute på ukjent farvann.

skjermbilde-2016-09-27-kl-22-04-50

Bølgene som måtte forseres

Da barna hadde dratt på skolen, snek jeg meg til å drikke opp den lille skvetten med appelsinjuice som minsten hadde latt stå igjen. Kanskje det var en liten skivebom, men der og da tenkte jeg ikke at det kunne bety noe særlig.

Rundt kl 08:00 kunne jeg kjenne at magen jobbet. For meg var det helt tydelig at den jobbet med gårsdagens mat, og jeg begynte etterhvert å lengte etter ett dobesøk. Men det skulle ennå ta litt tid sådan. Jeg satte på en film, ignorerte lysten på godis som automatisk melder anbud hver gang en film er på, og ventet på at jeg skulle bli kvalm av sult. Men det ble jeg ikke.

Da klokka nærmet seg 10:00 begynte jeg å føle meg litt svimete, men det er ikke akkurat helt unormalt for meg. Jeg føler meg faktisk ganske ofte svimete, noe som er litt typisk for de med ME. Jeg hadde også litt vondt i kroppen, men visste ikke helt om det var pga at jeg nettopp hadde sett filmen Cake med en trafikkulykkeskadet Jennifer Aniston (jeg er høysensitiv og «føler» ofte andres smerte på egen kropp), fordi jeg hadde muskelsmerter slik jeg ofte ellers har, eller fordi jeg fastet.

Ganske raskt kom sultfølelsen, og jeg begynte å føle meg litt desperat. Jeg så for meg alt jeg kunne lage, alt jeg kunne spise, potetgullet i skapet nærmest skrek på meg, og jeg lengtet etter kaffe. Jeg vurderte der og da å lage meg en kopp koffeinfri kaffe, men jeg klarte å holde ut. Med ett tungt hode og en energiløs kropp beseiret jeg sulten og fikk ett poeng i selvdisiplin-boka.

Men jeg var fortsatt tung i kropp og hode. Først bestemte jeg meg for å forsøke å distrahere meg selv med en bok eller ett blad, men jeg var for sliten til å fokusere på teksten, så jeg valgte å gjøre det jeg normalt sett gjør når jeg føler meg ødelagt, -jeg la meg til å sove.

Med nyoppladede batterier

Ca 13:57 våknet jeg av at en lastebil lastet av vinduer til huset vårt utenfor. Jeg innså raskt at det var terapiridning om bare 13minutter, og måtte brå-ta ett valg om jeg skulle stå over det, eller møte opp. Jeg tok sjansen og kastet meg rundt for å rekke ridningen.

Underveis vurderte jeg å skrive en forberedende melding til instruktøren om at jeg var ganske energiløs denne dagen, men jeg valgte å ikke forklare meg. Det fikk holde med en beskjed om at jeg var på vei! =)

Terapiridningen gikk fint. Jeg satt på den nydelige hesten Cornelia og gliste som en idiot fordi jeg faktisk ikke hadde spist på minst 17 timer, og fortsatt var i godt humør og oppegående. Jeg turte ikke å ta i så mye med sjenklene som jeg har blitt lært opp til, men jeg travet en runde på hinderløypa som var lagt ut, og var kjempefornøyd med det.

Med lettere svekket muskekraft dro jeg der ifra, vel vitende om at jeg alltid føler meg kraftløs etter en terapiridningstime. Jeg cruisa innom solariet og tok meg en liten strekk der, både for å få litt D-vitaminer og for å få lindring til musklene som verket litt. Jeg svingte også innom butikken og hentet posten på vei hjem.

Vel hjemme hadde jeg ett nytt hinder å forsere: lekser med barna. Merkelig nok gikk dette som en lek. Humøret mitt var på topp, og jeg klarte å gjennomføre leksene med en normalt trassig unge helt uten problemer. Deretter svingte jeg meg rundt og fikk unnagjort litt husarbeid, riktignok med ett rolig tempo. Etterpå lagde jeg en kopp koffeinfri kaffe som jeg virkelig nøt.

«Hva er det til middag?»

Spørsmålet måtte jo komme. Jeg hadde trossalt lovet at det skulle være noe på bordet trass i at jeg faster. Så rundt 18:00 satte jeg igang med å mekke hjemmelaget pizza til mann og barn, -og da med ett smil om munnen. Jeg hadde forventet at dette skulle bli veldig vanskelig, for jeg elsker stekt kylling, tacokjøttdeig og ost, og hjemmelaga pizza tilberedt på grillen er bare så utrolig godt. Men det gikk faktisk ganske bra!

Jeg tror grunnen til at det gikk såpass enkelt, er at jeg ganske lenge har måttet lage forskjellige måltider til familien og meg som følge av mine matvareallergier. Det er ofte slik at jeg må la være å spise det samme som dem, så fristelsene står alltid i kø. Bare denne helgen hadde jeg f eks laget eplekake fra bunnen av, og unga slengte sammen herlige sjokoladebrownies på søndag. Jeg kunne ikke spise noe av det pga gluten, egg og sukker.

Men det er klart at det føltes litt vemodig å se den herlige maten foran seg, og å vite at de andre skulle kose seg med mat, mens jeg bare satt der og tygde luft.

bilde-26-09-2016-18-23-54 bilde-26-09-2016-19-00-42

Mens familien spiste pizza, kjente jeg det murre litt i magen. Men jeg holdt ut. Det hjalp en masse å tenke på at dette var pizza jeg uansett ikke kunne spise pga gluten. 

Så kom kvelden

Hele dagen hadde jeg gått og ventet på at hodepinen skulle komme og overvelde meg, men den uteble. Merkelig nok. Det som derimot var ganske så bænkers, er at jeg ikke hadde så mye energi på kvelden. Det er da ikke så rart, når man tenker på at jeg hadde gått 24 timer uten mat. Da jeg forsøkte å trille en crosser inn i brakka, måtte jeg ta i alt jeg maktet, uten at den rikket seg en cm. Det tok meg lang tid å få det lille droget opp og inn i brakka, men det gikk til slutt. Da igjen minnet jeg meg selv på at det er helt normalt for meg å ha lite krefter og lav energi. Nettopp dette gjør det litt vanskelig for meg å skjelne mellom MEsymptomer eller fastesymptomer.

Da klokka nærmet seg 21:00 innså jeg at humøret hadde dalt litt fordi jeg ikke hadde kunnet spise sammen med familien min. Hodepinen lå også truende i bakhodet og hang over meg, uten å egentlig slå ut noen gang.

Først på enden av kvelden valgte jeg å dele nyheten med en venninne, men da en venninne som er like opptatt av mage og tarm som det jeg er. Hun respekterte valget mitt, og det føltes litt greit å ha involvert en person til.

Dagens inntak:

  • To ladninger med Proargi9-drikke
  • Noen liter med rent vann
  • En bitteliten skvett med appelsinjuicen som stod igjen etter guttungen
  • En kopp koffeinfri kaffe
  • Ett lite plastkrus med soyabasert sjokoladedrikke
  • Noen lakrispastiller av typen OI, fordi jeg syns det smakte vondt i munnen

Kanskje jeg har «skeiet» ut for mye siden jeg ikke har holdt meg til kun rent vann, men jeg syns jeg har vært kjempeflink tross alt! Jeg har faktisk ikke spist noe. Det å sutte på en liten OI er ikke akkurat å spise noe. Så jeg lar den passere.

Summa sumarum føler jeg at jeg har hatt overraskende nok energi, og vært veldig klar i toppen! Da mannen min ringte meg underveis i min første fastedag, kunne jeg rapportere at jeg hadde det helt fint. Det er da en bra start? =)

(Her kan du lese om min andre dag med faste)

Hva tror du? Har du noen gang fastet? Er det noe du hadde vurdert? 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *