Indefinito

«Nå sletter jeg siden min!», tenkte hun resolutt og trykket bestemt på knappen «slett side» inne på facebooksidens instillinger. I fjorten dager ventet hun på at den skulle bli slettet. Alle bildene og alle likerklikkene fra de som hadde vært innom og sett bildene ville bli borte for alltid, -og hun følte det var helt greit. 

Da det var gått tre uker, var siden der fremdeles. Hvorfor hadde den ikke forsvunnet? Var det en mening med det?

«Greit, jeg kan beholde siden, men skjule den for omverdenen», tenkte hun da. Det virket som en god idé, og hun hadde gjort det av og til før. Men nå var bare tanken på å gjemme siden forbundet med noe trist. Skulle den gjemmes kunne den uansett slettes. Og ble den slettet, var alt borte. For alltid.

Facebooksiden var blitt som en fotobok hun kunne vise til dersom hun ønsket å dele bilder av Norges vakre natur, gatene i Bonnieux, -eller kanskje et bilde av en knurrende husky med flowerpowertapet i bakgrunnen. Den var blitt en del av henne, på godt og vondt, uansett hvor mye kaos den representerte.

Så hun bestemte seg for å ta en skikkelig opprydding.

«Jeg sletter så mye som mulig, og lar det være toppen to til fire bilder per brudepar igjen. Det er da en mening bak utrykket «less is more», er det ikke?», funderte hun over et glass rødvin.

Hun så gjennom bildene, ett for ett, og forsøkte å bestemme seg for hva som skulle slettes. Men hvert enkelt bilde hørte til i en historie og en større sammenheng, akkurat slik en rute hører til i en fortelling i et tegneserieblad. Det var umulig å kvitte seg med noe, for da ville hele balansen bli ødelagt.

Hvert enkelt bilde hadde en stemning eller en følelse hun ikke ønsket å gi avkall på. Hvert eneste bilde bar gode minner med seg, og hun kjente seg stolt over å ha stått bak kameraet og trykket på knappen idet akkurat DEN situasjonen blafret gjennom Nuet og slik ga gjenklang i det store Universtet.

Ingenting kunne slettes. 

Så siden fikk forbli som den var. Den ble til og med oppdatert litt, og hun kjente på et lite ønske om å etterhvert få tid og mulighet til å mate den med flere prosjekter. Fotointeressen var der fortsatt, tross alt. Den var slettes ikke død. Den hadde bare gått nye veier. 

I alle år hadde hun følt at hun ikke hørte til noe sted, og at både nettside og facebookside kun var et evig kaos med sjangre og et virrvarr av bilder uten noen som helst slags type sammenheng eller knagg å henge det på. Men hun hadde endelig innsett at hun selv var Kaos, og at Skapergleden aldri skulle måtte temmes ved å låses fast i en bestemt bås. 

Hun hadde omsider forstått og akseptert at hun ikke ønsket å ha et fancy studio, promotere seg for å få kunder, stå der usikker og alene som en frilansfotograf uten kollegaer, eller sitte på et kontor mutters alene mens hun gispet etter motivasjon og inspirasjon i all ensomhet.

Hun hadde innsett at hun elsket den dokumentariske sjangeren aller mest, og at dersom hun skulle finne på å starte på et fotografisk prosjekt igjen, skulle det planlegges ordentlig og gjennomføres innenfor en kort tidsperiode. 

Og hun hadde endelig oppnådd Mestringsfølelsen.

Den Følelsen som hun i alle år hadde jaktet på som en mestringsfølelsesjunkie ved å legge ut uferdige og halvferdige bilder eller tegninger, tekster eller sang, bare for å fremprovosere et likerklikk eller to, bare for å få noe som helst respons fra omverdenen som bekreftet at hun var flink, at hun dugde, at hun var ønsket og at hun fikk til noe, -uten å likevel oppleve det kicket som hun forsøkte å oppnå, -uansett hvor mange likerklikk eller gode kommentarer som tikket inn.

«Hva betyr et likerklikk eller hundre, dersom du ikke er glad i deg selv og har tro på seg selv?».

Tilbakemeldinger den ene dagen ble glemt den andre dagen, -for det slo aldri rot i hjertet. Det prellet av som vann på gås, og ble liggende i en dam rundt beina sammen med selvtilitten og selvfølelsen.

Men så skjedde det en endring.

Hun fikk en arbeidsplass med et eget kontor, ble omgitt av herlige kollegaer, ble en del av et skapende miljø med varierte arbeidsoppgaver, et sted der hun kunne gi utløp for alt av kreativitet og benytte seg av både tekst, foto og film for å nå målene sine. Hun begynte å bli sikker på seg selv, og følte ikke lenger at hun behøvde å jakte på likerklikk for å definere seg selv som person. Hun fikk vokse i eget tempo og oppdaget nye sider ved seg selv. Tenk at det skulle vise seg at hun var en god matfotograf!

Og hun ble mett. Mettet på sosiale medier. Hun slo av alt av varsler på forstyrrende apper, og fikk plutselig mer tid til å bare eksistere. Samtidig var interesser og hobbyer blitt en del av hverdagen, -de var blitt jobbog det var helt greit. Hun gikk ikke lei, for hun slapp å frykte at hun skulle stagnere, -for her ville hun aldri slutte å få vokse. 

«Fremtiden ligger alltid foran oss. Vi er i konstant endring hele livet. Det er opp til oss selv å flytte på oss dersom noe hindrer oss i å vokse.» tenkte hun der hun satt i den lunkne tømmerstua med den gloheite Macbooken på fanget. 

Litt lenger bort i sofaen lå hundene strødd sammen med mannen i hennes liv. Barna hadde gått og lagt seg, og hun hadde en ny dag å se frem etter en god natts søvn. En ny dag på jobb, nye utfordringer, mer selvutvikling og mer mestringsfølelse. 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *