Hvor finner du din indre ro?

Idag var jeg med begge guttene mine på Ørje Cup, hvor eldstemann deltok i tre kamper. Det var masse mennesker der, slik det alltid er på Cup´er, og jeg satt sammen med andre foreldre på laget og snakket, drakk kaffe, og holdt oppsyn med lekende barn rundt oss. Kald høstluft virvlet rundt oss, og solen tok sin tid med å komme frem. Det var igrunn en typisk ØrjeCup-dag.

Det som kanskje ikke er så veldig typisk, iallefall for alle andre, er at jeg blir totalt utslitt etter en sånn dag. Under siste kampen kjente jeg beina svikte under meg, og da jeg skulle kjøre hjem måtte jeg bruke det siste jeg hadde av krefter til noe så enkelt som å vri på rattet. Jeg er utrolig takknemlig for at bilen min har både cruise-kontroll og servostyring!

Vel hjemme, satt mannen min i sofaen og spilte musikk på anlegget. Det ble høyere og høyere. Eldstemann ønsket å spille spill på nettet med Macbooken min og minsten ville spille på iPad´en. Rundt oss trippet hunden vår XO, og sofaen jeg normalt hviler i var okkupert av sønnen min. Jeg ble travende hvileløst og frustrert rundt i den lille leiligheten vår, og ante ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Så mye lyder, så mye inntrykk, fra alle steder. Jeg skulle så gjerne vært helt alene, uten noen lyder rundt meg, men hvor gjør man av seg..? Leiligheten er rett og slett for liten til at man kan oppnå alene-tid, og hagegynga i paviljongen begynner å bli ett kaldt sted å være. Så jeg gikk til senga og la meg der, med døren lukket. Prøvde å lese litt. Men det tok ikke lang tid før en kosete ektemann kom og la seg oppå boka mi som en oppmerksomssyk katt, og la seg så tett inntill meg at jeg nesten datt ut av senga på min side.

Jeg flyktet igjen. Jeg gikk inn på toalettet og lurte på hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde fortsatt kulden i kroppen etter Cup´en, men klarte ikke å få varmen uansett hvor mye jeg kledde på meg, eller hvor jeg gjorde av meg. Jeg kunne ta en dusj, men da ville jeg ikke ha muligheten til å lese boka samtidig. Jeg kunne laget meg ett fotbad, men buksa jeg hadde på meg var for trang i leggene til å kunne rulles oppover, og bøttene vi har er bare vanlige vaskebøtter som ville gjort det altfor trangt for føttene mine uansett.

Dusjen vant. Veldig  motvillig kledde jeg av meg og satte meg i dusjen.

Jepp, jeg SATTE meg. Vi har nemdlig en liten, blå Ikea-krakk av Mammut-serien, som av og til blir brukt i dusjen. Så jeg satte meg noe irritabelt inn i dusjen med kokende varmt vann silende over meg, og begynte å reflektere litt.

Hva er det egentlig som gjør at jeg slapper helt og fullstendig av i hverdagen? Finnes det noe som helst som gir meg indre ro og følelse av avslapning? Jeg tenkte på solariet, men kom frem til at jeg som regel stresser når jeg ligger der også. Jeg blir liggende å bekymre meg for om noen titter inn, eller skal komme seg inn i båsen jeg ligger i, og noen ganger redd for at maskinen skal ryke på ett eller annet vis, slik at jeg blir liggende der halvdød full av svimerker eller noe sånt. Eller jeg ligger og lurer på om maskinen snart skrur seg av, hvor mye av tiden har gått tro?

Jeg vurderte også dusjen, og innså at det er utrolig lenge siden jeg har slappet av i dusjen. Jeg har igrunn dusjet raskt og effektivt helt siden litt før jeg fikk barn. Så det å sitte i dusjen og bare stirre på dråpene og høre vannet renne, er noe jeg ikke vanligvis gjør. Hvorfor sluttet jeg å slappe av og hvile med en varm dusj? Dusjen har på en måte blitt en nødvendighet, en irriterende ting man MÅ gjøre i full fart for å kunne se bra ut og lukte godt, -eller ett sted jeg øver på repertoaret til koret jeg synger i, eller lytter til annen musikk. (Jeg setter BoomBox´en oppå skapet ved siden av dusjen, og VIPS så blir hele dusjkabinettet en bra høyttaler i seg selv.)

Så jeg bestemte meg for at jeg fra nå av skal kose meg mere i dusjen, bare sitte der og se på dråpene, eller stå å tenke. Hvile. Reflektere og meditere.

Men plutselig slo det meg en ting, midt i mellom alle varme strålingene av vannkilder rundt på kroppen min: det er ETT sted jeg har funnet indre ro, bare ett eneste sted jeg kan komme på. Og det er i stallen.

Og det bringer meg videre på en ting jeg ofte har stusset på: ER jeg en heste-jente? Jeg har alltid vært glad i hester eller facinert av hester på ett eller annet vis, helt siden jeg var liten jente. Men jeg har likevel ikke klart å se på meg som en ordentlig heste-jente. Jeg føler at for å kunne være under kategorien «heste-jente» må man på en måte ha hest som sin hoveinteresse, på en ganske så altoppslukende måte. Man gir all sin tid til nettopp hest, tenker hest, deltar i konkurranser, oppgraderer hesten etter som man selv vokser eller trenger «mer» ut av hesten, og man investerer utrolig mye penger i det å ha hest. Det som har overrasket meg aller mest ved slike typiske heste-folk, er at de ganske ofte misliker mye av det som JEG liker ved hest; måke møkk, koste stallen, børste hesten, skritte, bære vann, fore dem, osv… Alle de tingene som bare er «plikter», men som ikke er «gøy», -alt det de MÅ gjøre for å få sitte på hesteryggen og trene til konkurranser, eller konkurrere. Enkelte setter til og med bort alle disse oppgavene, og ønsker helst å komme til en ferdig oppsalet hest og ren stall.

Hva er da meningen med å ha hest, lurer jeg på. Det eneste svaret jeg kan komme på er at slike mennesker er av en helt annen type enn meg. Noe jeg har begynt å innse i det siste, er nettopp det at jeg er en helt annen type enn de fleste. Jeg er mere sensitiv rett og slett. Og derfor passer jeg heller ikke inn i den samme hverdagen som alle andre. Jeg trenger MERE rekreasjon, mere søvn, mere ro og alenetid enn alle de andre, og det er det ikke lett å få i dette samfunnet. Som jeg kom på i dusjen, er det bare ETT eneste sted jeg noensinne har opplevd disse tingene, og det er i stallen.

For de oppgavene som så mange andre stallfolk misliker, var nettopp det som ga meg indre ro. Jeg elsket å måke møkk i fred og ro (jeg vet at det høres rart ut, men sånn er det). Jeg elsket å stå å børste Lenda (liten koksgrå hoppe, blanding av Shetlandsponni og Knabstruber) og sønnen hennes Silver (vallakt med utseende til en fjording, fordi han var blanding av dét også) til pelsen deres var helt ren og glinset. Jeg tok meg alltid god tid til å varme bittene deres på vinteren, fordi jeg syntes det var koselig å kunne gi de den lettelsen av å slippe ett iskaldt bitt i munnen sin, og jeg kunne gjerne finne på å flette halen deres før vi skulle ut på tur. Det å bære vann, selv om jeg måtte ned i en mørk og trang kjeller, og bære på bøtter som var utrolig store og tunge for min spinkle skikkelse, var også noe jeg satte pris på. Og når hestene skulle spise, var det så utrolig herlig å bare bli i stallboksen sammen med dem, gjerne liggende på ryggen dems, mens jeg hørte de rytmiske tyggelydene og småhumring. *sukk* Før jeg gikk hjem, tok jeg meg alltid god tid til å koste plankegulvet i låven helt rent for flis, høy og jord- eller snøklædder fra hestehovene, og jeg ryddet på plass alt som var blitt brukt. Stallen var alltid ryddig og fin etter meg, og jeg husker den dag i dag at enkelte kunne stusse på hvorfor jeg GADD noe slikt. Etter å ha tatt kveldsstellet på hesten, måtte jeg gå hjem, og det også forbinder jeg med ro. Det var herlig å gå hjem med virvlende snøfnugg rundt meg, med kun lyset fra lyktestolpene til å vise meg veien hjem. Roooooooo….

I alle år har jeg trodd at jeg var rar fordi jeg liker alle de tinga andre syns er kjedelig, men nå skjønner jeg at jeg elsker hest mest av alt fordi de gir meg noe jeg virkelig mangler i hverdagen, og det er den roen og tilfredsheten jeg føler når jeg er sammen med dem, og steller for dem. I tillegg så har jeg alltid visst at hestene forstår meg, uansett hvilket humør jeg kunne være i. Spesielt Lenda hadde en egen evne til å oppfatte mine sinnstemninger, og respondere på de. Hun til og med trøstet meg en gang jeg var skikkelig lei meg og tårene rant. Tenk på det!

Det som er litt trist nå, er at nå vet jeg hvorfor jeg savner hest så fælt og jeg har skjønt at jeg faktisk trenger hester i livet mitt, -men jeg har ikke mulighet til å skaffe meg hest pr dags dato. Så hva gjør jeg videre..? Skal jeg gjøre slik jeg faktisk hadde lyst til å gjøre for mange år siden: dukke opp hos noen som ser ut til å ha flere enn tre hester, og banke på døra, bare for å spørre om jeg kan væææææære så snill å få lov til å måke møkk i stallen deres? Hvem vet. Jeg skal iallefall tenke mere på dette her med hest, og jeg skal komme meg på terapiridning snarest mulig. For jeg har trossalt vært så heldig å få henvisning fra legen til nettopp dét. Jeg har bare glemt det bort fra dag til dag, og også utsatt det til etter sommerferien osv. Nå føler jeg iallefall at det er veldig viktig at jeg kommer igang med ridning, og da kan jeg også be om å få jobbe litt i stallen når jeg har energi til det? Hvem vil vel nekte en å måke møkk..?? =)

Hvor finner DU din indre ro?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *