Hva er balansen mellom aksept, og det å gi opp?

Det hender ennå at jeg har dårlige dager, noen ganger fler enn gode, -men jeg føler at jeg stort sett får det litt bedre for hver uke som går. Jeg går med en steil holdning om at det å endre kosthold, engasjere seg i mental trening, og å ellers ta vare på kroppen sin ved å gi den næringsrikt kosttilskudd, samt økt bevegelse og stretching, er rette veien å gå for å bli frisk(ere). Iallefall for meg.

Jeg har sagt før, og jeg sier det igjen, -jeg vil bli en solskinsshistorie. Jeg ønsker ikke å la diagnosene Fibromyalgi eller ME få prege meg som person. 

Jeg har oppdaget at det er utrolig viktig for meg å få lov til å holde på mine tanker rundt dette. Det er tross alt altfor lett å bli forvirret og å gå seg vill i alles meninger om hvordan en burde takle sykdommen sin. Hva skjer for eksempel dersom noen ber deg om å  «akseptere at du er syk»?

Aksept VS fornektelse

For meg blir det det samme som å legge meg langflat og gi opp. Jeg har ikke lyst til å gi opp. Jeg har fått nok av å «bare ligge der». Det er dessverre ikke slik at noen kan vekke meg når det hele er over, for det er NÅ livet er, og jeg er allerede halvveis til 70..! Jeg har ikke råd til å sløse mer med livet mitt. Så for meg er det helt fullstendig uaktuelt å skulle «akseptere at jeg er dårlig».

Men det kan godt hende at jeg mistolker begrepet «aksept» fullstendig. Jeg tror at de som bruker dette ordet kanskje mener at jeg skal akseptere situasjonen slik den er, bekrefte at det er nettopp slik det er her og nå, og dermed slutte å presse meg selv videre slik jeg lenge har gjort. Jeg tror de ønsker at jeg skal senke skuldrene. I aksept. Kanskje ved å eksempelvis slutte å kontrollere hele situasjonen og selve fremtiden.

Sånn sett kan jeg være enig, -og jeg føler at jeg er godt på vei. Grensesetting for seg selv og andre, mindfullness, samt å slutte og dvele ved fortiden eller bekymre seg for fremtiden er noe av det som virkelig ser ut til å fungere for flere, meg selv inkludert. 

I tillegg er jeg så heldig å være velsignet med korttidshukommelse. Med andre ord så tror jeg at jeg er «frisk» igjen så fort jeg har hatt en eller to gode dager. Jeg glemmer rett og slett at jeg har vært dårlig over lengre periode, og velger å se fremover i stedet for å fokusere på hvor dårlig jeg har hatt det.

Jeg nekter å akseptere at jeg er dårlig, ved å selektivt fokusere på de gode periodene, og ved å leve med en steil tro på at jeg snart er frisk.

Er det da det samme som fornektelse?

Det å fornekte er det stikk motsatte av å akseptere noe. På noen måter kan det å fornekte noe være en ressurs i seg selv, fordi det kanskje gir en litt mere pågangsmot, en vilje til å stå ut løpet og fortsette slik en allerede gjorde. Men det kan samtidig bety at en ikke aksepter fakta, og ser verden med skylapper på. Dét er ikke akkurat positivt det heller. 

Selv føler jeg ikke at jeg fornekter noe som helst. Jeg vet at det er drøssevis av grunner til at jeg har blitt så utslitt som det jeg har vært, og har utrolig god selvinnsikt sånn sett. Jeg føler ikke at det her er snakk om noen fornektelse. 

Men så er jeg heller ikke sikker på hva som er «fakta» midt oppe i det hele.

Hva kvalifiseres egentlig som «fakta»?

Hva er egentlig ME? Det er så mange meninger om hva det er og hva det kommer av, at en lett kan gå seg vill i diagnosejungelen. Selv har jeg kommet over så forskjellige meninger om hva ME er og hvordan det skal håndteres, at jeg lenge har famlet rundt i blinde uten å klare å gjøre meg opp en egen mening. Mange forskjellige fakta rund tematikken slenges mot en, og det er mye informasjon å ta til seg.

Jeg har i løpet av den siste tiden lagt merke til hva slags virkning de forskjellige «faktaene» har på meg.

Det å «akseptere at du er syk» og har ME, ser ut til å bli sidestilt med teorien om at dette er en så alvorlig sykdom at du helst burde vente på at det skal utvikles ett eget legemiddel som kan hjelpe deg. Jeg føler at de som venter på en «kur» på en måte har gitt opp som følge av de fakta de har blitt gitt. De venter på at noe skal skje slik at de blir friske igjen. Om disse «fakta» er korrekte er ikke opp til meg å si noe om, men jeg vet nå hvordan jeg selv reagerer psykisk og fysisk på dem, -og det er ikke positivt.

Men så har vi den andre teorien, som trekker frem logikken i hvorfor en har blitt dårlig, hva som skjer i kroppen som følge av dette, og hvordan du selv kan komme deg ut av situasjonen ved å endre tankesett. Eller kosthold. Eller ved å ta til deg en masse kosttilskudd som hjelper kroppen rette vei. De som anser slikt som fakta, ser ut til å være mer løsningsorienterte og handlekraftige. Mange med ME har forsøkt utrolig mye foreskjellig innen mental trening, alternative behandlinger, kostholdendringer og livsstilsendringer for å bli friske. Mange har lykkes. Det er de jeg helst fokuserer på i denne omgang. 

Det finnes mange fakta om ME, Fibromyalgi, kronisk utmattelse, og alle andre livsstilsykdommer. Det finnes like mange forskjellige meninger om hva det er som hjelper en ut av den nevnte situasjonen, og hvordan vi best kan takle situasjonen vi er i. 

Har du noen gang tenkt over konsekvensene av å akseptere de fakta du får levert? Kan det hende at det fører til at du gir litt opp? Som kasteball i systemet, og med ett helseNorge som fortsatt ikke vet hvordan de skal håndtere den økende mengden med kronisk syke og utmattede nordmenn, er det ikke så rart at mange får lyst til å gi opp. 

Hva skjer dersom vi gir opp?

Det er mange som har kastet inn håndkleet. De har stilletiende akseptert at de er for syke til å jobbe, og gladelig blitt trygdet (eller kjempet lenge for å få forståelse, -men det er en helt annen artikkel), hvorpå de kanskje nekter å ta til seg kunnskap om hva som kan hjelpe de til å bli friskere eller få ett bedre liv. 

Jeg kan forstå dem, for det er som sagt lett å gå seg vill i alles meninger om hva en skal gjøre for å få ett bedre liv helsemessig. Mange av oss havner i en situasjon der vi føler oss uglesett uansett hvilke valg vi tar. «Er ikke du syk da?» kan du få høre dersom du endelig har fått energi til å komme deg ut, mens du ellers kunne fått høre «du hadde sikkert hatt godt av å komme deg ut litt!» dersom du holdt deg hjemme. 

Det er slettes ikke rart at noen velger å gi opp. Men fakta er at dersom du gir opp, kommer du ingen vei heller. Det å gi opp er synonymt med å stå fast. Stillestående. Du kommer ingen vei her i livet. 

Aldri gi opp!

Jeg tenker ofte på Arthur Boorma som en stor inspirasjon. Han var fallskjermjeger, og ødela knærne sine stygt som følge av å ha hoppet ut av fly og landet hardt på bakken gjentatte ganger uten beskyttelsesutstyr. Han ble så ødelagt at han etterhvert slet med å gå. Han ble overvektig, og kunne til slutt ikke holde seg selv oppe. Han ble avhengig av krykker og leggskinner, og fikk beskjed om å akseptere alvoret i situasjonen: han kom aldri til å kunne gå normalt igjen. Dette var fakta levert av en profesjonell med stor kompetanse og «rett tittel».

Boorma har selv uttalt følgende: 

En stund aksepterte jeg den beskjeden jeg fikk. Det er sansynligvis den største feilen jeg har gjort i mitt liv. Jeg lot noen andre fortelle meg hva jeg ikke kunne gjøre. 

Heldigvis googlesnublet han over en spesiell type yoga, noe han så at han kunne klare å gjøre, trass overvekt og dårlige knær. Han feilet mye underveis, men treningen hjalp! Han lærte å «eie sitt eget liv». Han lærte å ha tro på at noe fungerte, og han stod løpet ut. Han hadde ingen forhåpninger om å kunne gå igjen, -han hadde blitt overlykkelig bare over å miste noen kilo og å redusere smertene i ryggen. Men historien hans tar en helt annen vending enn det han selv hadde trodd, bare se selv…:)

 

 

Jeg syns det er mye å lære av historien til Boorma. Dette er en mann som helt klart kunne ha lagt seg ned og blitt liggende med «god samvittighet» mens trygdesystemet forsørget han. Men han hadde ikke blitt lykkelig av det. Tvert imot. Han forteller selv at han hadde akseptert at han kom til å dø tidlig, -han trodde ikke at han kom til å være i live 6 år senere. 

Lev lykkelig i troen om at noe fungerer

Jeg velger å fortsette å søke etter løsninger. Jeg velger å tro at min utmattelse ikke er noe som må kureres med en sprøyte en eller annen gang i fremtiden, men at dette er noe jeg kan gjøre noe med selv. Det er mange veier til Rom, og jeg føler at jeg har funnet noen av de veiene som kan føre meg i rett retning. Og når jeg har funnet ting som fungerer for meg, må jeg få lov til å beholde troen på at det fungerer. For da fungerer det enda bedre. 

Da jeg i sommer hadde en lang og god periode med sunn mat og masse kokkelering, følte jeg at jeg hadde funnet løsningen, og jeg sprudlet over av glede og energi. Så fort noe skjedde som utfordret denne troen min, datt jeg sammen og fikk ett tilbakefall. Tilbakefallet gjorde at jeg ble motløs på ny, og sammen med motløshet kom også frykten tilbake.

Men nå har jeg klart å kjempe meg tilbake dit hen at jeg ikke lenger er redd for alle de symptomene kroppen kommer med. Jeg har lært at det finnes en forklaring bak det hele, og jeg ser sammenhengen lettere. Denne kunnskapen har gjort meg mer besluttsom, og det har resultert i at jeg nå er i praksisplass to dager i uken, tre timer pr dag, samtidig som jeg deltar i oppussingen av huset vårt, hjelper ungene med lekser og holder styr på vårt improvisoriske hjem. 

Det er ikke optimalt, men det er noe. Jeg har akseptert at jeg må ta små skritt, ta tiden til hjelp, og være flink til å sette grenser for meg selv. Men jeg nekter å «akseptere at jeg er SYK». Den slags aksept har kun ført til at jeg ikke har turt å utfordre meg selv, og jeg har blitt liggende mye stille. Jeg har ikke tillatt meg selv å holde på med ting jeg interesserer meg for, tilfelle jeg skulle slite meg ut. Bare det å gå en liten tur var noe jeg nektet meg selv fordi jeg var redd jeg ikke skulle klare å komme meg hjem igjen. Jeg var jo trossalt for syk til det, og det kunne hende jeg ble liggende rett ut en uke etterpå.

Jeg tror at dersom vi bruker aksepten på en positiv måte, med rett vinkling, kan den være bra for oss. Jeg aksepterer at jeg er sliten idag, akkurat her og nå. Jeg fornekter det ikke, for det er fakta. Men jeg legger meg ikke langflat og gir opp likevel. =) Jeg forsøker heller å tenke ut hva jeg kan gjøre for å hindre dette neste gang. Akkurat nå vil det være å komme seg i seng. 🙂

 

Facebook Comments

herlige kommentarer =)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *