Fuck janteloven

«Hvem tror du at du er?»

«Tror du at du er modell eller???»

«Fysj, så gammel du begynner å bli. Runder snart 40 jo. Har ingenting foran et kamera å gjøre i alle fall.»

«Du behøver ikke pynte deg lenger du vettu, så gammel som du er blitt.»

Dette er ikke ting noen har sagt til meg. Nei, heldigvis ikke. Det er faktisk enda værre enn som så. Dette er ting jeg har sagt til meg selv.

Tenk at det går an å være så slem mot seg selv. Jeg ville aldri sagt noe slikt til andre, men til meg selv sier jeg sånt tidt og ofte. Det er ikke tanker som kommer bevisst, de bare sklir inn fra underbevisstheten og gjør at det speilbildet jeg ser slettes ikke er noe hyggelig syn. Jeg blir lei meg, langt inn i sjela, og føler at jeg ikke er verdt noe. 

Og dette påfører jeg meg selv. Du gjør det kanskje du også?

Det er ikke sånn det skal være!!

Under oppveksten lærer vi gjerne at vi skal være snille mot andre og snakke pent til dem, men vi har lett for å glemme oss selv. Vi er som regel ganske harde mot oss selv, og snakker oss selv mye ned. Det er gjerne oss selv vi er mest brutale mot. 

Jeg trodde jeg var blitt flink til å si fine ting til meg selv. Før kunne jeg gå bort til speilet og si «DU er en FLOTT jente du, Mille!» Også smilte jeg til meg selv. Speilbildet smilte til meg, og jeg smilte tilbake. Det føltes unaturlig og rart i begynnelsen, men etterhvert ble det min lille skøyerstrek hver morgen, og det løftet meg opp. 

Men nå har jeg altså falt tilbake til gamle vaner. Er det fordi jeg snart fyller 36, og jeg dermed føler at jeg humper mot veis ende?

Kanskje det er fordi jeg føler at ingen noensinne gidder å ta bilder av meg? Jeg står alltid bak kamera, både som mor, kone og fotograf, -men det er sjelden noen tar bilder av meg. Det verste er at jeg egentlig ikke vil bli tatt bilder av heller, for jeg klarer ikke å slappe av foran kamera. Jeg er tryggest bak.  

I fjor var jeg utrolig heldig. Jeg vant bli-ny-dagen på Askimtorget. En høstdag i 2016 møtte jeg opp usminket og stusselig kledd, ble fotografert og fikk et gavekort på noen tusen kr jeg kunne bruke på klær, sko og accessories på kjøpesenteret. Jeg hadde en personlig shopper/stylist med meg, og vi fant klær og sko som jeg likte. Vi spiste lunsj, og etterpå var jeg hos frisøren som tok seg av etterveksten min og lagde litt fall i håret. Helt til slutt ble jeg sminket og fotografert på nytt. Nesten som en modell. Det var ganske så fantastisk i grunn. 

Det hadde tatt meg tid å godta at nettopp JEG vant denne dagen. Og det er kanskje ikke så merkelig, for da premien skulle deles ut og jeg kom opp på scenen, var eneste kommentaren til konferansieren den at «Hvorfor DU skulle trenge noen makeover, skjønner ikke jeg..!».

Jeg vet det var ment som et kompliment, men det stakk hardt i brystet der og da. Jeg stod på scenen og følte at jeg ikke fortjente en slik dag. Det endte opp med at jeg gjemte den digre buketten jeg hadde fått inne i en butikk mens jeg shoppet sammen med venninna mi den kvelden. Jeg følte blikkene på meg, -det var akkurat som om at folk ikke unnet meg premien. Fordi jeg var slank og så helt fin ut? 

Jeg måtte snakke masse positivt til meg selv i tiden etter, og hjelpe meg selv med å huske hvor vanskelig jeg egentlig har hatt det de siste årene. Jeg har ligget rett ut med ME og fibromyalgi, jeg har bodd i campingvogn i 10 mnd mens vi pusset opp huset vi nå bor i, med dusj, vaskemaskin og vaskeservant ute i ytterteltet. Jeg hadde ikke prioritert penger til nye klær på lange evigheter og var sjelden hos frisøren også. Det er mere å legge til, men det blir for personlig. Hovedpoenget er at jeg klarte å snu tanken og tenke at HEY! Jo, jeg fortjener dette. JEG fortjener å få bli ny, og å få være modell for en dag. 

Jeg var dessverre veldig sliten da jeg ble fotografert, og det syns godt på bildene. Men det er kanskje bare jeg og mine nærmeste som ser det? Det som er litt morsomt er at Askimtorget har brukt bildene (av meg) jevnt i markedsføring i et helt år nå, og nå er bildene overalt på kjøpesenteret igjen. Det gjør meg bittelitt stolt og glad inni meg. 🙂 (Det er ikke de bildene jeg har i innlegget her altså.)

Så den siste tiden har jeg fått høre det fra mange venner og bekjente. «Jeg ser deg overalt på Askimtorget!» På 20-årsreunion med ungdomsskolen for et par helger siden spurte noen om jeg var modell. Hahahahhhahahahaa..:) Utrolig morsomt å få høre, men nei, jeg er ikke, og har aldri vært modell. Kommer sannsynligvis aldri til å bli det heller. 

Men jeg fikk lyst til å gjøre meg selv en stor tjeneste. Hva om jeg faktisk dollet meg opp og tok litt bilder av meg selv av og til? Forevige meg selv som 35-åring, slik at jeg har noe å se tilbake på når jeg blir 90? 

Det var det jeg gjorde her om dagen. Jeg hadde en utrolig kjip dag, ville egentlig bare sove, for jeg var så utrolig sliten og trøtt i både kropp og sinn. Men så gikk det en liten f… i meg, jeg så meg i speilet, sa til meg selv «DU ER FLOTT!!», også tok jeg med meg kamera og stativ ut i høstværet. 

Det ble et lite knippe med koselige bilder. Meg på huska, og meg med treet og litt løv. Ikke fordi jeg tror jeg er så utrolig vakker eller noe, men fordi jeg unner meg selv å få noen bilder av meg selv. Dersom jeg gjør dette litt oftere, så blir jeg kanskje trygg foran kamera etterhvert? 

Det var super-flaut da mannen min svingte inn på grusplassen og stirra bort på meg da. Da var jeg midt i en liten «kaste-løv-i-lufta»-seanse, og slet med å få kameraet til å ta bilder med selvutløseren. Jeg valgte å rope høyt «Jeg har en shoooooot her! Kan du komme å trykke på knappen for meg? Du trenger bare holde den inne!». Så kom mannen min da, og holdt inne knappen litt. Og vipps, så hadde han også tatt et bilde av meg der jeg faktisk slappet av og så normal ut. 

Støvlettene, skjerfet og ulljakka kjøpte jeg forresten på bli-ny-dagen for et år siden. 🙂 Jeg kjøpte et par skjørt også, og noen overdeler. Det har ikke blitt brukt så mye som jeg hadde tenkt, men jeg har noen planer fremover. Jeg har nemlig tenkt å trampe hardt på den derre fuckings janteloven og kna den godt ned i gjørma, -jeg har lyst til å begynne å pynte meg litt ekstra. Jeg er IKKE for gammel, og etterhvert som jeg blir eldre, skal jeg aldri la den tanken få lov til å slå rot hos meg. 

Man kan holde seg ung ved å oppføre seg som en ung, kle seg som en ung og tenke som en ung. 36 år er ingen alder. Derimot så er det en fin alder med tanke på hvor trygg man ellers har blitt på seg selv. =) 

Vær glad i deg selv, og si bare pene ting til deg selv! DERMED BASTA!

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *