Følg dine drømmer

I år blir jeg 35 år. Tenk på det. Jeg, 35 år. Det har jeg aldri prøvd før, logisk nok, så det klarer jeg sikkert! Men jeg må innrømme at det skremmer meg samtidig. Hvor ble det av tiden? Det føles som om at livet bare har rast avgårde, og jeg har ennå ikke rukket å leve ut drømmene jeg en gang hadde. En dag fyller jeg 40 år, og da spør jeg sikkert meg selv de samme spørsmålene som surrer gjennom hodet mitt her og nå. Men forhåpentligvis har jeg innen da endelig begynt å leve livet slik jeg vil. Og da blir sorgen litt mindre, gjør den ikke?

Den forvirrende ungdomstiden

Da jeg gikk på videregående skole, hadde jeg helt klare tanker om hva det var jeg ønsket å gjøre de første årene etter skolen. Jeg ville reise. Jeg ville reise verden rundt, lære meg språk og få innblikk i andre kulturer, samtidig som jeg kanskje også skrev om alle inntrykk og fotograferte. Allerede da visste jeg hva jeg ville. Men jeg skjønte det ikke der og da. Jeg var derimot veldig skuffet over meg selv fordi jeg, i motsetning til så mange andre ungdommer, trodde at jeg ikke visste hva jeg ville med livet mitt. Jeg var ikke blant de heldige og målbevisste medstudentene som hadde visst hva de ville bli hele livet sitt, og dermed kastet seg ut i det, nærmest med bånd for øynene.

Det ironiske er at jeg ganske tidlig visste hva jeg ønsket å gjøre, allerede før jeg startet på videregående. Men allerede da startet jeg den forferdelige uvanen det er å gå mot seg selv og hjertet sitt. Jeg kunne gått Musikk, Dans og Drama, eller Tegning, Form og Farge, -eller jeg kunne lagt litt arbeid i å finne ut hva som skulle til for å bli journalist, jobbe i media, eller hvordan man ble fotograf. Men nei, det gjorde jeg ikke. Jeg valgte det som var mest trygt av alt sammen, -jeg gikk Allmennfag. Der var tross alt alle vennene mine. Selvfølgelig ble det ikke lett å holde motivasjonen oppe disse skoleårene. Og da de tre, forvirrende årene mine på Rosthaug Videregående Skole var vel overstått, rakk jeg ikke engang å sette beina utenfor den trygge komfortsonen før en gutt kom og tok meg med storm.

Voksenlivet tok meg i ett basketak

Den store drømmen om å dra på oppdagelsesreise i den store verden ble satt på hold, og før jeg visste ordet av det, var jeg gift, mor til to barn, og eier av hund og katt. Jeg hadde blitt kastet inn i en rolle jeg egentlig aldri hadde ønsket meg. Nå kan jeg likevel se tilbake på det og smile, for det viste seg at det skulle gå helt bra. Jeg gjorde en helt grei jobb som kone og mor, uansett hvor vanskelig det var for meg å akseptere den nye tilværelsen.

Men jeg var imidlertid aldri helt villig til å gi slipp på drømmene mine. Så jeg forsøkte å få til alt på samme tid. Jeg var hjemme med barna frem til de gikk deltid i barnehagen mens jeg hadde en liten deltidsjobb. Samtidig blogget jeg iherdig. Etterhvert begynte de på skolen, og jeg forsøkte meg på større stilling som kontormedarbeider. Innen da hadde det blitt kjent at jeg var dugelig grei bak kamera, så jeg fikk etter hvert noen frilansoppdrag som fotograf. Jeg fotograferte barn, familier, i bryllup og fester, -og jeg blomstret. Jeg var i ferd med å skjønne hva jeg egentlig ville her i livet.

Drømmen glimtet til

 I ett øyeblikks galskap søkte jeg meg inn på fotoskolen Bilder Nordic School of Photography i Oslo. Jeg kom inn, og for første gang i mitt liv spratt jeg ut av senga hver dag, bare fordi jeg virkelig gledet meg til dagen som kom. Jeg elsket å pendle til Oslo. Jeg elsket å snakke med andre elever og å sitte i timene og se hvordan vi alle hadde løst oppgavene helt forskjellig. Jeg elsket at man kunne tolke en del av personlighetene til de andre studentene, bare ved å ta en titt på klærne deres. Jeg elsket alt utstyret vi hadde tilgjengelig, og at vi alle hadde noe felles å snakke om. Jeg følte at jeg var på rette sted, endelig, men jeg slet med å finne min plass. Hva var egentlig min greie?

Da skolen var over, måtte jeg tilbake til virkeligheten igjen. Men jeg ville ikke gi opp helt ennå. Så jeg tok det jeg kunne få av erfaring. Jeg søkte på jobb som selger, fotograf og reporter for Norske Bransjemagasinet i Oslo. Og jeg fikk jobben, trass i at jeg åpent og ærlig proklamerte på jobbintervjuet at jeg aldri hadde hatt noe ønske om å bli selger. Dette er også noe som får meg til å smile. Jeg ble nemlig en dritbra selger. Men for meg var det ikke dét som ga meg go’følelsen. Min go’følelse kom av at jeg hadde en variert dag, hver dag hele uken. Jeg kjørte fra intervju til intervju, møtte nye mennesker hele tiden, fikk høre deres historier om hvordan de hadde gått for sine drømmer og hoppet ut i det, utfordringene ved å starte ett eget firma, og hva slags mål og ønsker de nå hadde for sine foretak. Jeg var levende og oppriktig engasjert i det de fortalte, jeg lærte så utrolig mye, og jeg blomstret igjen. I tillegg kom mine bilder på trykk i ett ganske flott, glanset magasin. Jeg elsket det!

Det handler ikke om å finne seg selv, -det handler om å skape seg selv

Av alle jobber jeg har hatt, er nok jobben som selger den kuleste jeg har hatt, -og det er helt klart den jeg savner mest. Jeg hadde fått ett lite snev av alt jeg ønsket meg, og jeg overrasket samtidig alle jeg kjenner, og kanskje mest meg selv, ved at jeg gjorde det utrolig bra som selger. Men det var likevel noe som gjorde at jeg valgte å trekke meg ut av stillingen og gå videre til neste jobb, en jobb som var litt mer stabil, og som kanskje passet litt bedre inn i mitt liv som mor og kone.

Etter ti måneder i en fast og trygg stilling som resepsjonist, traff jeg derimot veggen med ett smell. I den jobben kan man vel si at jeg eksploderte kreativt, for der fikk jeg både lage nettside, fotografere og skrive, samtidig som jeg skulle fylle rollen som altmulig-jente og resepsjonist. Det måtte gå galt en eller annen gang.

Så kom årene da jeg lå så godt som rett ut, nesten hver dag, fullstendig utmattet. Når man blir liggende innestengt i en utslitt kropp, får man veldig, veldig mye tid til å tenke. Jeg innså etter hvert at George Bernard Shaw, forfatteren bak My Fair Lady, hadde helt rett da han sa:

 

”Life isn’t about finding yourself. Life is about creating yourself.”

 

Dette er egentlig ett ganske tankevekkende sitat. Hvor mange er det vel ikke som er ute etter å ”finne seg selv”. Jeg har lett høyt og lavt, helt inntil jeg bikket 30åra og etter hvert måtte innse at jeg egentlig allerede visste hvem jeg var og hva jeg ville. På tross av det, har jeg i alle år forsøkt å finne forskjellige former å passe inn i. Jeg trodde for eksempel at jeg måtte bli studiofotograf, fordi alle nærmest forventet det av meg siden jeg var så flink til å fotografere. Jeg trodde dermed at det var noe jeg selv ønsket. Jeg var til og med så heldig at jeg fikk være praktikant hos en av de beste fotografene jeg kjenner, Studio CB i Askim. Jeg stortrivdes sammen med Christian Berset, men etter å ha forsøkt å finne meg selv i rollen som studiofotograf, uten hell, måtte jeg begynne å lytte til hjertet mitt igjen. Og hjertet mitt sier at jeg liker å dokumentere ting, helst ved hjelp av både tekst, foto og film. Jeg ønsker varierte dager, jeg ønsker å være på farta, treffe nye mennesker hyppig, pendle til storbyer med kamera og notatbok i veska. Jeg ønsker å skrive artikler som på en eller annen måte kan formidle noe trivelig eller noe viktig. Kanskje kan jeg klare å hjelpe andre mennesker med det jeg skriver.

Så klart det er en liten bjelle i bakhodet som ringer og sier at det kan være vanskelig å livnære seg som frilansjournalist. Men jeg tror ikke jeg skal gi etter for frykten igjen. Jeg tror det er på tide å faktisk gjøre noe med drømmene mine igjen. Det må selvsagt kunne kombineres med det familielivet jeg har, og kanskje jeg må ha en deltidsjobb i begynnelsen for å få det til å gå rundt, men jeg kan virkelig se meg selv i rollen som frilansjournalist; jenta med penn, papir, diktafon og kamera, på vei til å treffe nye mennesker og nye muligheter. På vei til å lære noe nytt om noen eller noe, dokumentere det, dele det, og nok en gang blomstre.

Jeg fyller 35 år i år. Jeg vet hva jeg drømmer om, og jeg vet at det er opp til meg selv å forme meg selv slik jeg vil være. I dag skulle jeg gjerne kledd meg like morsomt og stilig som Carrie Bradshaw gjør i seriene, og så skulle jeg selvsikkert tatt toget inn til Oslo, intervjuet noen spennende mennesker eller satt meg på en café med Macbook’en min for å skrive en artikkel eller ett blogginnlegg. Det er slik jeg ser meg selv. Det er slik jeg ønsker å ha det. Og jeg kan nok få det slik, i alle fall på deltid, etter hvert. Jeg må bare være tålmodig, sier de alle sammen, og la kroppen lege seg først. Og nå er det like før barna ramler inn døra, hundene må luftes, mat må fortæres, og hjernen krympes hos en terapeut.

Men jeg har klart å gjøre en bitteliten jobb med å forme meg selv i dag: jeg skrev dette innlegget! Jeg klamrer meg fast til drømmen, og jeg akter å fortsette med det!

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *