Flukten fra virkeligheten

Har du noen sinne vært så sliten at det eneste du orket, var å bli liggende stille, uten å orke å prate, lytte til noe, eller se på TV? Så inderlig sliten, at det å vaske håret blir en nærmest umulig oppgave, fordi du ikke har krefter i armene og det virkelig gjør vondt i de i tillegg?
Tro det eller ei, men dette er virkeligheten til så utrolig mange mennesker. Noen orker ikke lys engang, ikke pga migrene, men rett og slett bare fordi det gjør vondt i øynene. Kronisk utmattelse er ingen dans på roser, uansett grunnen til at man lider av det.

Det begynner å bli en stund mellom de dagene jeg har det SÅ ille, men de er der fortsatt. Min tilværelse har kanskje blitt litt bedre, men fortsatt har jeg skremmende mange dager der jeg ikke orker noe når barna har gått til skolen, og jeg er nødt til å finne senga igjen. Veldig ofte kan jeg forsvinne i dvale og bli borte i mange timer. Det er akkurat som om at kroppen min trenger en hel nattesøvn, helst uforstyrret, og deretter ytterligere 5-6 timer på dagtid.

Jeg er takknemlig for å ha muligheten til å sove mens ungene er på skolen. Og jeg må ærlig innrømme at jeg faktisk foretrekker å sove en drømmeløs søvn i mange timer, for det å ligge utmattet i en sofa i timesvis og ikke klare å sove er mye, mye være. Da har man nemlig tid til å tenke. Og dersom du i tillegg er en kreativ person, kan jeg love deg at det ikke er noe morsomt. Du blir liggende der full av kreative ideer og  ønsker, full av virkelyst, mens du er fanget i en kropp som nekter å fungere.

Idag våknet jeg derimot i en litt udefinerbar situasjon. Jeg registrerte at jeg hadde litt energi, litt for mye til å sove, og litt for lite til å faktisk gjøre noe. Det er gjerne da frykten kommer, frykten for å bli liggende i timesvis mens hjernen spinner ukontrollert videre på drømmer og ønsker, eller selvkritikk. Det blir egentlig mest selvdestruktivt. Da vil jeg heller sove.

Men jeg valgte heller å presentere meg for de nye kursdeltakerne i Vivian Songe’s kurs Bli Magasinjournalist på Facebook. Og det er jeg jammen glad jeg gjorde. Min åpne presentasjon av meg selv førte til at jeg nå har avtale om å møtes over noen glass vin i Oslo snart, med ett par andre skriveglade jenter som også har følt på kroppen hvordan det er å være sliten. Eller usikker på seg selv.

I tillegg fikk jeg masse gode tilbakemeldinger på nettsiden min, bildene mine og ting jeg har skrevet. I en annen gruppe fikk jeg også boost og ros for min herlige fotobok fra Bonnieux. Jeg kjente jeg fikk litt energi av all den positive feedback’en, og ønsket meg med ett ut av huset. Jeg tok opp kampen med kritikeren på skulderen, og gikk målbevisst mot badet for å ta en dusj og freshe meg opp. Men så innså jeg at jeg kom til være for sliten etter den dusjen (tragisk nok), så jeg bare sminket meg istedet.

Samtidig registrerte russerstøveren at matfar (eller noen andre hun kjenner) var utenfor verkstedet. Hele kroppen hennes danset og vrikket på seg mens hun høylydt proklamerte at det var noen der ute, og at hun lengtet etter at de skulle komme inn og hilse på henne.  Jeg skjønte da at det var enda mer viktig å få rævva i gir. Dersom noen kom inn i leiligheten der og da, hadde jeg ikke kommet meg ut av huset. Så jeg kastet meg rundt, rasket til meg kamera, hodetelefoner og iPad’en min, og hastet ut til bilen mens jeg kjente på all dårlig samvittighet. Det var da så mye jeg burde ha gjort istedet for å stikke ut. Husarbeid, lese noe nyttig (selvutvikling) eller sove slik at jeg har energi til å ta imot familien om noen timer.

Men nei, vet du hva? Det er minst like viktig å pleie seg selv. Og da snakker jeg ikke bare om kroppen, men heller sinnet. Vi mennesker er eksepsjonelle på å sminke en fasade på oss, kle oss fint og holde det ryddig rundt oss, men vi er mindre flinke til å ta vare på essensen av oss selv, slikt som følelser, inntrykk, indre verdi og tanker. Jeg trengte så inderlig en liten følelse av det livet jeg ønsker å leve, få føle på den jenta jeg egentlig er og lengter etter å være. Så jeg låste alle forpliktelser inne bak den grønne døren vår, tok bilen og spant avgårde.

«Jeg ville så gjerne gått på en kafé dersom jeg kunne», tenkte jeg der jeg satt i bilen. Inni hodet mitt har det formet seg en tanke om at det ikke er noen vits for meg å gå på kafé lenger, for det er så innigamperævva vanskelig å finne kaker og mat jeg tåler. Og nå drikker jeg ikke kaffe heller. Jeg, kaffeelskeren Monica. Derfor bestemte jeg meg for å ta turen på biblioteket istedet.

Lokalene til biblioteket i Mysen er ganske lyse og trivelige. Jeg har alltid trivdes ser. Men da jeg gikk mot døra og skvatt himmelhøyt av at den åpnet seg selv, bremset jeg like fort rett innenfor døren. Der var det blitt åpnet en ny kafé siden sist gang jeg var på disse kanter. Jeg tittet lengselsfullt inn mens jeg irriterte meg over alle matintoleransene mine, snudde meg bestemt med ryggen til, og begynte å gå inn i biblioteket. Men når jeg først hadde sett inn i den nye kafeen, virket ikke de åpne og lyse lokalene til biblioteket så mystisk dragende på meg lenger likevel. Etter å ha stått og kjent på den utilfredse følelsen en liten stund, snudde jeg og gikk sakte mot den mystiske kafeen.

Selve portalen til spisestedet er dekorert med bøker og avrivde boksider. Bøkene former en bue over inngangen, mens sidene er limt på veggen som tapet. Jeg lente meg tettere mot veggen og kjente det gjorde vondt langt inni hjerterota da jeg så en side fra Mamma Mø klistret på veggen. Det er noe fælt med det å rive sider ut av bøker, føler jeg. Men samtidig måtte jeg innrømme at jeg syntes det var utrolig morsomt og lekent gjort. Jeg håper det er barn som har gjort denne jobben. Tenk så morsomt det må være for barn å få lov til å leke seg på den måten.

Inne i kafeen måtte jeg stoppe opp igjen. Dype, varme farger, en salig miks av møbler og dekorasjoner, tegninger på veggene, og mere boksidetapet i vinduskarmene. Alt sammen var like lekent som inngangen. På veggene hang det noen store bilder, som jeg ikke kunne sidestille med noe annet. Herlige farger og former, i en harmonisk og nydelig kombinasjon, med litt assosiasjon til sommerfugl. Jeg elsket det.

Damen bak kassen så avventende på meg, og jeg kjente at det kanskje var på tide å våkne fra det forundringsfulle øyeblikket mitt. Jeg ristet undringsstøvet av meg og  registrerte at de hadde glutenfri kake, så jeg tok en slik en. Da jeg spurte om å få ta bilder av stedet, dukket innehaveren Terezija opp, og vi kom i prat. Hun har også vært sliten og slitt med selvfølelsen tidligere. Det viste seg at det var hun som hadde laget de store, flotte bildene jeg nettopp hadde beundret. Tenk at så kreative og sprudlende mennesker kan ha tvilt på seg selv en gang i tiden, -akkurat slik jeg så ofte gjør, i tillegg til mange andre. Hun anbefalte meg en god te, og jeg tok med meg te og kake for å finne ett bord.

Hvilket bord skulle jeg velge?? Alle var unike, både i form og farge, med sine tilhørende stoler og plassering. Jeg ble stående litt usikker før jeg fulgte hjertet og satte meg ved ett lite, rundt bord dekorert med romantiske tegninger av menn og kvinner i kjole og dress, fra en tid langt, langt tilbake.

Teen fikk vente. Jeg satte fra meg tingene, hang jakken på den røde stolen og tok med meg kameraet. Jeg angret litt på at det store kameraet lå igjen hjemme, for jeg kjente at fotografen i meg var i ferd med å våkne, men samtidig var jeg glad jeg hadde med rett objektiv til det lille. Man får bare ta i bruk det man har. Jeg knipset bilder av lampetter som hang opp ned i taket, vegger dekorert av barn med tusj, og vinduskarmer pyntet med boksider, tallerkener, og andre morsomme detaljer.

Her sitter jeg ennå. Kaken er spist, teen er drukket, og det har kommet flere inn i kafeen for å kose seg. Selv sitter jeg nå å kjenner at det er godt å være her, godt å være alene, men ikke ensom, godt å ha blitt tatt så godt imot både av nye kursmedlemmer og innehaveren av denne kafeen. Jeg har lyst til å kaste meg over Terezija og spørre henne ut om hvordan hun kom på å lage så flotte bilder, og hvordan denne kafeen ble til. Kanskje det er noe jeg kan gjøre en annen dag? Dersom jeg er i form til det? Tid har jeg massevis av. Og det er definitivt bedre å komme seg ut litt, trass i at det kan være veldig vanskelig å kvinne seg opp til slikt når man altfor ofte er så sliten at man sliter med å finne mening med tilværelsen.

Men i den lille kafeen fant jeg meg selv. Jeg sank inn i den kreative skribleprosessen, lot alle sanseinntrykk omfavne meg som etter en altfor lang tid fra hverandre, og jeg innså at det i grunn kan være veldig greit å gå ut alene. Det er gjerne når man er alene at man kommer i prat med nye mennesker, og det er også mens man er alene at man kan suge til seg inntrykk og inspirasjon. Jeg liker å være alene. Og jeg liker å kjenne på den jeg er, og den jeg ønsker å være.

«Du må være tålmodig, Monica. Det tar tid å komme seg etter å ha brent seg ut slik du har gjort. Husk at du allerede er langt på vei.»

Jada, allerede langt på vei. Men jeg er ikke FRAMME. Og som ett lite barn sitter i baksetet i en bil, spør jeg tid og ofte «Er vi fremme snart? Er vi fremme snart???».

Det viktigste er å ikke stresse. Og det gjør jeg definitivt ikke mens jeg nå sitter her og hører «Somewere over the rainbow» i bakgrunnen. Livet er greit. Jeg er grei. Og det at jeg er her, betyr at jeg er på vei.

NB: Kafeen heter KulTUR Café og ligger i Storgaten 15, 1850 Mysen, gamle Mysen Skole, med samme inngang som biblioteket.

_DSF7891 _DSF7894 _DSF7895 _DSF7896 _DSF7897 _DSF7898 _DSF7899 _DSF7900 _DSF7901 _DSF7903 _DSF7904 _DSF7905 _DSF7906 _DSF7907 _DSF7908 _DSF7909 _DSF7911 _DSF7892 _DSF7893

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *