Er det tankene eller kroppen din som holder deg tilbake?

Lady Catherine: ­– Come miss Bennet, and play for us.

Miss Bennet: – No, I beg you.

Lady Catherine: – Music is my delight. In fact, there are few people in England who have more true enjoyment in music than myself. Or better natural taste. If I had ever learned, I should have been a great proficient. And so would Anne. If her health would have allowed her.

Bilde 10.03.2016, 10.03.15 Bilde 10.03.2016, 10.03.33

Tekst: Monica H A Snopestad

I det mørke og herskapelige rommet sitter Lady Catherine nærmest som på utstilling og kneiser med nakken mens hun hovent fremhever seg selv og sin datter. Den gråhårede sjefsmegga har akkurat kommandert vakre Elizabeth til å spille piano for dem, men Elizabeth protesterer fordi hun føler hun ikke mestrer pianoet bra nok. Likevel ender hun opp ved pianoet fordi Lady Catherine beordrer henne til det.

Denne scenen fra filmen Pride & Predjudice er bare en av mange viktige hendelser i den episke historien om Elizabeth og Mr. Darcy, og den handler riktignok om forholdet mellom de to. Men hver gang jeg ser denne delen av favorittfilmen min, kan jeg ikke la være å legge merke til det siste Lady Catherine sier, nesten som ved ett piskeslag: ”If I had ever learned, I should have been a great proficient. And so would Anne. If her health would have allowed her.”

Hva feiler det egentlig Anne? Hun sitter der så stille og alvorlig, blek og spinkel, med ingen antydning til verken smil eller engasjement, og da moren hennes sier dette om henne, bøyer hun hodet i noe som ser ut som en blanding av ydmykelse og selvmedlidenhet.

Det får meg til å undres. Var Anne egentlig syk? Eller var hun bare ekstremt kuet av moren sin? Ble hun holdt tilbake og nærmest innestengt, som så mange andre velstående døtre på den tiden? Projiserer Lady Catherine sine egne feil og mangler over på datteren sin? Kan Anne ha vært en hypokonder? Eller kan hun ha vært utsatt for tæring?

Det er dessverre ingen som vet svaret på helsespørsmålet til Anne, den bleke og svakelige Miss de Bourgh. Men det er likevel tankevekkende hvordan moren omtaler henne: ”If her health would have allowed her”.

Nåtidens virkelighet

I vårt langstrakte land er det stadig flere som rammes av kronisk utmattelsessyndrom ME/CFS) eller andre tilstander av utmattelse, og jeg er én av dem. Hverdagen vår kan være ganske variert. Én dag orker vi mye, mens andre dager ligger vi rett ut. Vi kan sitte å dirre av rastløshet og være supersosial den ene dagen, bare for å ligge som nærmest i koma de neste dagene. Det hele blir egentlig ganske uforutsigbart. Mange av oss kan ikke legge planer uten å måtte ta hensyn til at det kanskje må bli avlyst fra vår side. Vi må hele tiden sette grenser, både for oss selv og ovenfor andre, og da kan man lett bli oppfattet nesten som en stakkarslig, blek og spinkel Miss de Bourgh.

En annen utfordring er at kronisk utmattede stort sett ser ut til å være helt friske. Dersom vi endelig har klart å karre oss ut av senga og er ute blant folk, er det jo bare dét folket ser, – de ser den opplagte og flotte, sminkede versjonen av oss. De kan ikke se at vi kanskje har mye smerter i musklene, og at beina nærmest skjelver av anstrengelsen ved å gå eller sitte. Derfor blir vi ofte møtt med mistro dersom vi svarer ærlig på spørsmålet ”Hvordan har du det?”.

”Jeg tror du ville blitt mye friskere dersom du sluttet å fokusere så mye på at du er dårlig”

Dette er dessverre en typisk respons på ærligheten vår om at vi er slitne, trøtte og kraftløse. Det menes sikkert godt av personen som sier det, men det kan likevel gjøre oss både frustrert og oppgitt når vi hører noe slikt.

Selv er jeg en veldig positiv og optimistisk jente. Jeg er full av virkelyst, og jeg tror og håper hele tiden at jeg er på bedringens vei. Så fort jeg har én god dag eller én god time, tror jeg at jeg er frisk igjen. Selv på mine dårligste dager tenker jeg at utmattelsen er noe som snart går over, og at det ikke er lenge til alt blir bra. Jeg ser også på utmattelsen som en nyttig lærdom, og velger å tro at dette er en periode i livet som jeg kan lære mye nyttig fra. Jeg velger konstant å se på meg selv som frisk, trass i at jeg ofte ligger fullstendig utmattet i senga og verken orker å lese, lytte til lydfiler, eller å se på film.

Jeg har vært utrolig seig alle disse årene. Kroppen har strittet imot, sagt ifra på alle tenkelige måter at den trenger pause og kjærlighet, -men jeg har ikke lyttet. Jeg har bare optimistisk presset meg selv videre, til det ytterste, på samme måte som om jeg skulle ha forsøkt å tenke meg selv frisk. Jeg valgte å se på meg selv som frisk helt til jeg ikke klarte å holde min egen vekt oppe lenger og beina sviktet. På mange måter kan man si at jeg var i en slags fornektelse, -og jeg tviholder ennå på denne fornektelsen.

Jeg er enig i at man kan tenke seg selv dårlig. Men jeg er uenig i at jeg gjør det.

Det handler om grensesetting

På lik linje med så mange andre med utmattelsessyndrom, forsøker jeg bare å sette grenser for meg selv, -og dette er noe jeg må lære meg ved å konstant øve på det. Dersom jeg svarer ærlig på spørsmålet om hvordan jeg har det, og sier at jeg er utmattet og dårlig, så er det fordi det er slik jeg har det. Jeg trenger også å oppnå en slags forståelse for hvorfor jeg ikke har vært spesielt sosial i det siste. Dersom jeg takker nei til å komme på kaffe, bli med ut på byen, eller å bli med på shopping med begrunnelsen at jeg er utslitt, så er det ikke fordi jeg ”tenker meg selv dårlig”, men fordi jeg øver meg på å sette grenser for meg selv, for slik å kanskje finne balansen i hverdagen igjen og forhåpentligvis oppnå en mer jevn dagsform.

Jeg har sluttet å trene. Det er heller ikke fordi jeg ”tenker meg selv dårlig”. Det er rett og slett fordi jeg har blitt advart mot å trene, fordi jeg kan bli ytterligere utmattet og slik utsette bedringsprosessen min dersom jeg presser kroppen min fysisk. I mitt tilfelle skal denne teorien stemme, fordi jeg har trette binyrer. Men det er ikke lett å skulle la være, for jeg drømmer stadig om god kondisjon, muskler som ikke gjør vondt, god utholdenhet og en definert muskelmasse. Jeg vet også at jeg har det så mye bedre med meg selv helsemessig når jeg har fått trent opp musklene mine.

Men på den annen side kan jeg være enig i at ordene til Lady Catherine klinger litt bak i hodet mitt av og til. Noen ganger føles det som om at terapeutene holder meg tilbake ved å si at jeg ikke kan trene fordi helsen min ikke tillater det.

Jeg tror ikke det er sunt å stadig få høre hva en ikke burde gjøre. Samtidig er det ikke bra å bli bombardert av alles meninger om hva en burde gjøre for å bli frisk heller. Det er her det blir opp til hver enkelt av oss å føle etter på egen kropp og eget sinn, og enten sette grenser for oss selv, eller pushe oss selv.

Noen ganger holder frykten deg tilbake

Veldig ofte tenker jeg at jeg ikke tør å gå tur i skogen med hunden min, fordi jeg er redd for å bli dårligere. Dette er en reell bekymring fordi jeg allerede har erfart det flere ganger før. I ett øyeblikks glede over å ha følt meg litt bedre, har jeg gått en tur, og dermed ligget rett ut i flere dager. Noen ganger har jeg også blitt dårlig underveis i gåturen, blitt kvalm og kjent beina svikte under meg. Så når jeg av og til kjenner lysten til å gå en tur, lar jeg heller være fordi jeg er redd for at jeg skal bli enda mer dårlig og dermed ødelegge for de fremtidige dagene og ukene.

Betyr det at jeg ”tenker meg dårlig”? Eller er det fortsatt ett forsøk i å praktisere grensesetting for en selv? Hva er egentlig balansegangen i dette her?

Det hender jeg er redd for at jeg holder meg selv tilbake ved å tenke slik. Og noen ganger kan jeg tenke at jeg kanskje er en hypokonder. Men det er da jeg må minne meg selv på at jeg faktisk er en av de mest sta personene jeg vet om, og at jeg har en viljestyrke, stå-på-vilje og virkelyst uten like. Min tilværelse med utmattelse, kraftløshet, smerter i muskler og ledd, og migrene som kommer og går, er så absolutt reell. Jeg er bare ikke noe flink til å akseptere at det er slik det er her og nå.

Likevel vet jeg at jeg ville ha gått mange turer, jeg ville ha jobbet og jeg ville ha trent, dersom helsen min tillot meg det. 

Ligger det noen virkning i å akseptere?

Noen få mennesker i livet mitt har for lengst akseptert at jeg er kronisk utmattet, og ønsker at jeg skal gjøre det samme. Det er akkurat som om de sier det samme som Lady Catherine: ”Monica would have been a great proficient, if her health would have allowed her.”

Er det da de som tenker meg dårlig? Holder de meg nede? Eller er de faktisk kloke, som allerede har akseptert min tilstand?

En del av meg ønsker å jobbe med aksepten om at jeg faktisk er utmattet, -og jeg forsøker, virkelig. Håpet er at aksept kan føre til forandring. Men stabeistet i meg klarer ikke helt å slippe taket. For meg føles det som nederlag, det å skulle akseptere at jeg er dårlig, for det ligger ikke naturlig for meg å tenke på meg som noe annet enn frisk og rask.

Jeg skulle gjerne visst mer om Jane Austins karakter Miss de Bourgh. Kanskje hun tenkte mye av de samme tankene som meg? Kanskje hun hadde akseptert sin tilstand og innsett at det var mye hun ikke kunne gjøre, nettopp fordi helsen hennes ikke tillot henne det.

Svaret på dette mysteriet får vi nok aldri vite. Når alt kommer til alt er hun jo bare en fiktiv person. Men uansett hva som var tanken til Jane Austin da hun skrev Pride & Prejudice, håper jeg at det gikk en liten f… i Anne en vakker dag, og at hun fikk revet seg løs fra sin mors klamme grep. For det er iallefall én ting som er sikkert; det er ikke bare vi selv som kan holde oss nede. Andre mennesker klarer det helt fint de også, dersom vi tillater dem det.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *