Det skakke værra lett

Nå til lørdag, er det akkurat en måned siden jeg opprettet profilen Fotojournalist Monica H A Snopestad på Facebook. Jeg var full av iver, stolt og glad, og enormt håpefull den dagen. Jeg hadde trossalt satt igang med min første artikkel tiltenkt ett magasin, og jeg hadde vært flink jente og ryddet opp i fotografprofilen min på Fb også.

Men nå er det jo sånn da, trass i at jeg ikke alltid klarer å innse det, at jeg er veldig mye dårlig. Jeg har noen gode dager, og da er motivasjon og gjennomføringsevne enormt til stede, men stort sett så er det ikke slik. Derfor har jeg ennå ikke klart å gjennomføre artikkelen jeg startet på, og jeg har heller ikke vært noe aktiv på selve profilen.

I begynnelsen gjorde det litt vondt.  Jeg følte at jeg hadde «gjort det igjen»; satt igang en stor ball som jeg ikke klarer å holde følge med, og at jeg på ny hadde «utbasunert» mine drømmer og planer, uten å kunne vise til resultater.

Det er på tide å tenke anderledes

Det er nemlig slik at jeg har veldig god tid på meg. Det er iallefall det jeg får høre av de instansene som har ansvar for å hjelpe meg tilbake i jobb. Jeg behøver ikke å produsere tekster i stort tempo for å tjene til mat på bordet. Jeg behøver ikke å få artikkelen min ferdig nå med det første, for jeg har ikke pitchet den inn til noe magasin som venter på at jeg skal levere ett ferdig produkt. Jeg var heldigvis såpass lur at jeg unnlot å gjøre nettopp dette, fordi jeg endelig har begynt å se mine begrensninger, og ønsket å ha noe konkret å levere før jeg forsøkte å selge det inn.

Så lenge jeg ikke er i form, vil derfor alt av tekst være til øving og glede for meg, og det er nettopp dét jeg må minne meg selv på når jeg har dager som denne. Så hvem bryr seg om det er lite trafikk på mine FBprofiler? =)

La oss være realistiske

Idag er ikke noen god dag. Jeg stod opp, ordnet havregrøt på havremelk til minstemann og meg, men måtte legge meg ned så fort den var ferdig, fordi det rett og slett ble en for stor påkjenning å stå ved komfyren og røre i grøten så lenge. Kan du tenke deg noe så fælt? Det å stå oppreist skal da ikke være så tungt?!

Etter å ha ligget litt på sofaen og såvidt kommet meg til hektene, slapp også den merkelige kvalmen jeg slet med denne morgenen. Jeg var kjempeletta da unga etterhvert tok syklene og dro til skolen. Da kunne jeg sette meg i dusjen på den blå plastikkrakken fra IKEA, og la vannet varme meg opp, før jeg gikk og la meg under dyna igjen, kledd i ullundertøy fra topp til tå. Der ble jeg liggende i dyp søvn til mannen min etterhvert vekket meg og sa at det kanskje var lurt at jeg fikk i meg litt mat. Med fortsatt alt for lite energi, var to wienerpølser alt jeg fikk til å ordne meg mens jeg sakte ryddet ut og inn av oppvaskmaskinen, -bare for å ha gjort NOE idag.

Litt etterpå ble jeg sittende å lese litt på nettsiden paleoliv.no for å undersøke dietten med samme navnet. Jeg forsøker nemlig stadig å finne ut hva det er som «feiler meg», for er det noe jeg virkelig ønsker, er det å finne veien til å bli frisk, sterk og energisk, og å fungere som frilans fotojournalist med masse artikler på trykk i Norges flotte magasiner/blader. Jeg tenker at kosthold har utrolig mye å si i så måte. Så nå er det altså paleo jeg undersøker.

På ukjent farvann

Det at nettopp jeg har begynt å henge meg opp i kosthold, er igrunn ganske ironisk. Jeg som i alle år har hatet hele prosessen med mat, alt fra å tenke ut ideer til middag, handle inn matvarene, forberede og tilberede, servere, og rydde opp etter middagen. Ja, jeg har vært så hatsk mot hele greia at jeg faktisk flere ganger har blitt forbanna av å stå på kjøkkenet, spesielt dersom jeg måtte ta i dødt kjøtt.

Men når man er så dårlig som det jeg har blitt med årene, og samtidig er full av kreative ideer og virkelyst, og intenst ønsker å  fungere og å jobbe igjen, blir det ikke naturlig å bare legge seg ned og akseptere at man er dårlig. Jeg nekter å tro at det ikke finnes noen løsning, og jeg kommer til å fortsette å lete til jeg endelig har blitt frisk igjen. Jeg har hittil hatt det ganske spennende med LavFODMAP-dietten og oppdaget masse ny mat innen den kategorien. Men nå er det kanskje paleo-dietten er som er neste stopp i så måte.

Så var det dette med tekst da

Jeg kunne ha skrevet opp og ned i dette innlegget om meg og kosthold, hva jeg sliter med av psykiske og fysiske ting osv, -men jeg gidder ikke. Jeg ønsket kun å gi en kort oppsummering av tilværelsen min slik den er nå: jeg har det ikke særlig bra, men jeg jobber med saken og er fortsatt både håpefull, positiv og optimistisk. Og jeg har lyst til å skrive. Tanken og ønsket er at dette innlegget kan være en kickstart på en skrivelyst som lenge har ligget død, og at jeg etterhvert klarer å blogge like åpent og fritt som jeg gjorde for mange år siden.

Når var det egentlig at jeg sluttet å gjøre ting bare for morroskyld? Hvorfor og når startet jeg egentlig med å føle og mene at «alt må være perfekt med en gang, ellers er det ikke noen vits»..? Perfeksjonisme er utrolig selvdestruktivt, og det samme er det å bry seg om hva andre mener. Det å tørre å blogge åpent og ærlig om ting, kan være en øvelse i både det å la perfeksjonismen ta seg en chill-pill, og å trene seg opp til å tørre å mene noe uten å bry seg om at andre er uenige. Eller om hva andre tenker om meg.

Dette er meg, -take it of leave it

Ja, jeg er veldig åpen og kan være selvutleverende.
Ja, jeg er kjempeentusiastisk og engasjert når det kommer til temaer som har med kropp og sinn å gjøre, psykisk helse, fysisk helse, kosthold og hele sammenhengen av det kompliserte og sammensatte mennesket.
JA, jeg snakker mye om det. Suck it up! Det er sånn jeg er! Det er MEG! =)

Bloggen min har riktignok aldri hatt noen egen, spesiell sjanger, slik noen er fotobloggere, matbloggere eller fashionbloggere ene og alene. For meg ble det etterhvert negativt at min blogg ikke hørte inn under noen spesiell sjanger, og jeg har slitt med å skulle velge mellom tekst, foto, videografi, sang osv. Men jeg har endelig innsett at det er så godt som umulig for meg å skulle utelate noe av det jeg interesserer meg for, bare fordi andre kanskje mener at nettsiden min burde være samlet rundt én genre.

Kan vi ikke bare si at nettsiden min tar for seg det kreative mennesket, og selve mennesket i seg selv? Det er trossalt dét som betyr noe for meg; det kreative, det psykiske og det fysiske. Alt dreier seg om mennesket. Og jeg, jeg er ett menneske på godt og vondt! =)

Facebook Comments

herlige kommentarer =)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *